Fremtiden for «kroppsnær teknologi»

Til tross for at en pulsklokke med GPS fra Polar er det nærmeste jeg har kommet å anskaffe meg en dings som faller innenfor kategorien som Språkrådet foreslår vi skal kalle «kroppsnær teknologi» på norsk («wearable tech» på engelsk,) er dette teknologi med muligheter som jeg er veldig fascinert av.

Etter at Nike nå mer eller mindre har bekreftet at de avvikler sitt flaggskip-produkt innenfor denne kategorien for å fokusere mer på programvare skrev ReadWrite en kort artikkel om hvordan fremtiden for denne typer dingser kan se ut. Her spår de, uten å ta helt store sjanser, at «glorifiserte pedometer» er døden nær. Dette er dingsene som virkelig gjorde kroppsnær teknologi til allmenneie, og også her til lands skal du ikke lete lenge for å finne et håndledd som prydes av en variant fra enten Fitbit, Jawbone, Nike eller en av de mange andre produsentene av slike skrittellere.

Et poeng i artikkelen som fikk meg til å rynke på øyenbrynet var delen som antydet at kroppsnære dingser er overflødige fordi telefonen uansett kan holde rede på det meste:

Simple wristbands with accelerometers, like the FuelBand, Jawbone Up, and Fitbit, simply aren’t going to cut it going forward—especially when our phones can do most of what they do already. Flurry CEO Simon Khalaf likes to point out that we spend most of the day with our phones anyway, making them «the ultimate wearable device.»

For meg personlig blir dette som å sammenligne epler og lakrisbåter. Selv om telefonen kanskje har kapasitet og mulighet til å holde rede på din aktivitet, på lik linje med for eksempel et FuelBand, så vil betinger jo dette at du faktisk må ha telefonen på deg til en hver tid. Det er mulig jeg befinner meg i en minoritetsgruppe, men å kaste telefonen ut av lomma og på et bord eller lignende er alltid det første jeg gjør når jeg ankommer enten jobb, hjemme eller andre plasser. Og min kjære iPhone 5 kan også bare glemme å få bli med på  løpetur – Selv om det kanskje er en vanesak syns jeg den er alt for stor og klumpete til å ha i lomma eller på armen når jeg skal løpe. Pulsklokken min fra Polar er for eksempel akkurat innenfor, selv om den med fordel kunne vært enda litt mindre.

For min del er derfor gitt at neste generasjons duppeditt innenfor kroppsnær teknologi-kategorien må være liten, lett og ikke til besvær under noen omstendigheter for at jeg skal være villig til å bruke penger på den. For hele poenget med dette fenomenet, som også henger delvis sammen med «quantified self»-bevegelsen, er jo at en skal bruke den til enhver tid for å få et så fullstendig datasett som mulig.

Når det gjelder hvilke funksjoner disse kan og burde ha, er mulighetene nesten uendelige, og visjonen for den ultimate dingsen vil nødvendigvis variere stort fra person til person. For min del ser ønskelisten slik ut:

  • Den må ha innebygd GPS, slik at den kan holde styr på løpe- og sykkelturene mine uten at jeg må ha telefonen med meg.
  • Pulsen min må måles, for eksempel ved at tingen kobles til et pulsbånd, slik at jeg kan droppe pulsklokken helt. Ideelt sett skulle duppeditten kunne måle og logge pulsen min til enhver tid. Endringer i hvilepuls over tid er både en indikator på fysisk form, og kan være en varsellampe for negative helseendringer.
  • Aktivitetsnivået mitt gjennom dagen må måles på en grei måte, slik at jeg enkelt kan se hvor aktiv eller lite aktiv jeg har hvert i løpet av en dag. Dette er jo hensikten til dagens dingser, men aktivitet må gjerne måles på en bedre og mer pålitelig måte enn bare gjennom en pedometerfunksjon.
  • Søvn må kunne overvåkes og «måles» på en god måte.

Dette er nok funksjoner som er fullt mulig å implementere i neste generasjon av kroppsnær teknologi, men det hele vil stå og falle på hvordan informasjonen behandles og presenteres. For at jeg som person skal ha noe nytte av dette må det selvfølgelig enkelt synkroniseres opp mot en app og / eller en webtjeneste.

Videre må informasjonen analyseres og presenteres på en måte som gir den mening for meg. Det har for eksempel ingen hensikt å holde oversikt over hvordan jeg sover hver natt om det bare presenteres en graf som viser hvor mye jeg har rørt på meg i løpet av natten. Informasjonen må gis kontekst og formidles på en måte som gir mening for brukeren. For eksempel kan det ved siden av flotte grafer gis enkel og forståelig informasjon om hvordan jeg har sovet en natt, sammenlignet med tidligere netter, samt forslag til hvordan jeg kan sove bedre. For eksempel kan mine data vise at jeg jevnt over sover bedre, og våkner på mer gunstige tidspunkt i forhold til mine søvnsykluser dersom jeg legger meg en time senere eller tidligere enn jeg gjorde i natt.

Det samme gjelder aktivitetsinformasjonen som logges. Det er viktig at denne formidles på en måte som gjør både gjør brukeren klar over forskjellene mellom dagene, og betydningen av dette. Eksempelvis kan det gis positiv bekreftelse de dagene aktivitetsnivået ligger over anbefalt nivå, samt informasjon om helsegevinstene dette medfører. Slikt liker alle.

Og om mer avanserte helsedata logges, som for eksempel nevnte hvilepuls og kanskje enda mer relevant informasjon, vil dette bli enda viktigere. For en gjennomsnittlig person vil ikke det at hvilepulsen din så og så mye være av særlig interesse. Kontekst blir igjen viktig, og det kan som nevnt brukes som en indikator på fysisk form som presenteres til brukeren på en enkel og forståelig måte, som igjen da kan bli et viktig motivasjonsmiddel på veien mot bedre form.

Akkurat hva som kommer er det ingen som vet i dag, men at mulighetene er mange er det ingen tvil om. Jeg tror likevel at dette kappløpet mot markedsdominans ikke nødvendigvis vil bli avgjort av hvem som har den beste og mest avanserte teknologien; her er det hvordan informasjonen som samles blir behandlet, analysert og presentert til brukeren som vil være den avgjørende faktoren. Det er allerede avslørt at Apple i neste utgave av iOS vil lansere en ny app med navnet «Healtbook,» så det blir spennende å se om dette er Apple sitt første skritt mot dominans innenfor denne kategorien, eller om det finnes innovative selskaper som klare å håndtere dette bedre enn Apple.

Sosiale medier som innholdskuratorer

Helt siden sosiale medier for alvor gjorde seg relevante har kurator-rollen vært en av de viktigste funksjonsområdene for de aller fleste av disse tjenestene. Kjerneideen bak noen av de tidlige populære sosiale nettjenestene som digg.com og del.icio.us, som absolutt var med og satte standarden for det som vi i dag kjenner som sosiale medier, var å gjøre utnytte brukermassens samlede kunnskaper for å kunne gi den individuelle brukeren bedre anbefalinger om nyttig og relevant innhold, det være seg nyheter, morsomme videoer eller animerte kattebilder.

I dag er begrepet «content marketing,» eller innholdsmarkedsføring om vi skal holde oss til norsk, mer relevant enn noen gang. Den viktigste årsaken til dette er selvfølgelig at mange av de store aktørene innenfor sosiale medier ønsker å påta seg rollen som brukerens viktigste kurator for innhold. Og ettersom nettbruken vår i stadig større grad sentreres rundt disse tjenestene blir det dermed viktigere å produsere innhold som er «distribusjonsvennlig» i disse kanalene for å vinne kampen om brukerne (les: potensielle kunder) sin oppmerksomhet på nett.

Facebook, Twitter og LinkedIn, som er tre av de ledende aktørene i den vestlige verden innenfor tradisjonelle sosiale medier, har alle denne kuratorrollen som en av sine viktigste funksjoner. Akkurat hvorfor de vil inneha denne rollen er irrelevant for det jeg ønsker å diskutere her, så det vil jeg ikke utdype nærmere nå. I stedet ønsker jeg å se hvordan de løser rollen, og hvorfor jeg mener det må finnes bedre måter å finne interessant og relevant innhold på nett.

Facebook og LinkedIn sine modeller rundt dette er relativt like. Du forteller hvem som er dine venner og bekjente, samt hva dine interesser er gjennom å «like» sider og bli med i grupper eller tilsvarende. Tjenesten genererer så en personlig nyhetsstrøm som kontinuerlig oppdateres for deg basert på dette og superhemmelige algoritmer som blant annet både tar høyde for hva du har respondert på tidligere, og hva som er populært innenfor ditt nettverk. Twitter følger også delvis samme modell, men forskjellen er her at du har full kontroll over din egen nyhetsstrøm basert på hvem du velger å følge. I tillegg er det også gode muligheter for å skape emnebaserte strømmer utenom dette ved å lage lister, som er en glimrende funksjon som Twitter selv dessverre ikke fremhever nok (men med en app som for eksempel Tweetbot får en virkelig utnyttet dette fullt ut.) Personlig foretrekker jeg Twitter som kilde for innhold på grunn av den fullstendige kontrollen og listefunksjonaliteten.

Et problem med denne modellen er da at det i starten krever mye innsats for å skape en nyhetsstrøm som både har substans og er skreddersydd for deg, ettersom du må både bygge et nettverk og eksplisitt uttrykke hva du interesserer deg for gjennom å like og lignende. Hos Facebook og LinkedIn reduseres barrierene noe ettersom nettverksfunksjonaliteten er det aller viktigste funksjonsområdet, mens hos Twitter er barrieren desto større ettersom du er mer eller mindre avhengig av å selv gjøre hele jobben med å lete frem brukere som er interessante for deg for at tjenesten skal ha noen verdi. Sluttresultatet er imidlertid desto mer tilfredsstillende, fordi du ender opp med en eller flere informasjonsstrømmer som er skreddersydd for dine interesser, i motsetning til alternativet hos Facebook som i hovedsak sentrerer rundt årets kandidater til Lano-barnet, siste nytt om dine gamle klassekamerater og -venninners treningsøkter og lignende.

Det andre problemet jeg personlig opplever med sosiale media som nyhet- og innholdskilde er siloeffekten. På grunn av det faktum at strømmene er basert på mine uttrykte interesser og hvem jeg selv velger å følge. Sistnevnte er igjen også gjerne et resultat av mine interesser, og det oppstår med det en slags selvbekreftende effekt som fører til at strømmen blir en silo hvor de samme temaene, de samme nyhetene og de samme kildene alltid flyter til overflaten. Dette er nærmest uunngåelig når en selv står helt og holdent ansvarlig for å samle «kildene» til strømmen, som i tilfellet med Twitter.

Som selvutnevnt idéjeger ønsker jeg selvfølgelig å finne en løsning på dette. Et slags kompromiss mellom den overordnende makten over min egen informasjon- og nyhetsstrøm og nye impulser utenfra. Det produseres alt for mye godt innhold til at jeg skal begrense meg til noen få, bestemte kilder, men samtidig har jeg alt for lite tid til å vade gjennom innhold jeg ikke finner interessant. Jeg har sett på alternativer som Flipboard (app) og nye digg.com, men vender alltid tilbake til Twitter fordi de ikke gir den rette balansen mellom kontroll og nye impulser, eller fordi jeg føler at de selv fremstår som siloer som bare gir meg innhold fra et begrenset antall kilder.

Så hva er løsningen? Det kan godt være den allerede eksisterer der ute et sted, men jeg har ikke funnet den per i dag. Og kanskje er dette  problemer som bare jeg har, som skyldes feil bruk av de verktøyene som allerede eksisterer. Alt jeg vet er at jeg har ikke funnet den gode løsningen som fungerer for meg, som på en enkel og elegant måte klarer å kombinere å gi meg kontroll over min nyhetsstrøm samtidig som jeg får forslag om mulige ting som kan være av interesse for meg, til tross for at de ligger utenfor min silo. Med så mye data som genereres i dag burde det være mulig å lage en god løsning for dette, men basert på mine egne erfaringer rundt dette er ingen som har klart å lage den ideelle tjenesten per nå. I tillegg burde inngangsbarrierene være lave, mye lavere enn for eksempel hos Twitter hvor jeg har brukt (og fremdeles bruker) mye tid for å tilpasse min strøm. Slik jeg ser det er dette et problem Twitter å løse på en bedre måte enn de klarer i dag, om de skal ha fortsatt vekst. Og til tross for at de er veletablerte på markedet i dag tror jeg på ingen måte at de ikke kan henvises til sidelinjen dersom det dukker opp en aktør som løser dette problemet på en bedre måte, i kombinasjon med bedre løsninger for oppdagelse av nytt, personlig relevant innhold for brukeren. Historien er tross alt full av forhenværende giganter som har blitt gjort irrelevante av disruptive ideer.