Det er ingen stor hemmelighet at jeg er en fanatisk musikkentusiast, og musikk er en meget stor del av livet mitt. Det er også slik at den største delen av musikk-konsumet mitt foregår digitalt, da i hovedsak gjennom laptop og iPhone, og alt skjer i hovedsak gjennom iTunes. Mange har nå tatt overgang til Spotify eller tilsvarende tjenester som baserer seg på tilgang til “uendelige” musikkbibliotek i skyen. Personlig har jeg utsatt dette i det lengste, først og fremst fordi det fremdeles er mye av musikken som jeg lytter på regelmessig som ikke er tilgjengelig på Spotify.

Nå når jeg er på tur til å gå over til en MacBook Air med SSD og begrenset lagringsplass vurderer jeg derimot seriøst å ta dette skrittet, men det er selvfølgelig avhengig av at jeg finner en tilfredsstillende løsning. Den mest opplagte er jo selvfølgelig å i hovedsak holde meg til Spotify, og supplere med musikken som ikke er tilgjengelig der via iTunes. For meg er dette uaktuelt, ettersom jeg ikke er interessert i å hele tiden ha to forskjellige programmer / apps og grensesnitt å forholde meg til.

Den andre og mer aktuelle muligheten er å benytte meg av den relativt nylig introduserte muligheten til å spille av lokale filer i Spotify. Slik kan jeg supplere det som finnes i skyen med den musikken jeg selv har som ikke er tilgjengelig der. For at dette skal være en brukbar løsning er jeg derimot helt avhengig av en god løsning for synkronisering av den lokale musikken mellom MacBooken og iPhonen. Har sett meg litt rundt uten å finne noen konkrete løsninger på dette, så om noen der ute har forslag er jeg absolutt interessert i høre!

Den perfekte løsningen hadde, fra mitt ståsted, vært at min lokale musikk ble lagret i skyen og på den måten var tilgjengelig fra min Spotify-konto uavhengig av fra hvor og hvilken maskin jeg er pålogget med. Ut fra det jeg vet er ikke dette en tjeneste som tilbys av Spotify, men for min del hadde det uten tvil vært den siste lille “dytten” som hadde gjort streamingbaserte musikkløsninger et fullgodt alternativ til det jeg foretrekker i dag. Men, som allerede nevnt er dette innlegget et “rop om hjelp,” og om noen vet om tilsvarende løsninger som er like bekvemmelige vil jeg gjerne høre om disse!

Som overskriften indikerer er jeg nå på fjerde dagen uten snus. Det sies at jo flere man deler slutteplaner med, jo større er sjansen for at man ikke faller gjennom, og det finnes jo få mer offentlige plasser for meg å utbasunere min slutting enn akkurat her på bloggen. Eller gjør det det? Har uansett delt det med mamma, og det er så offentlig som det blir for min del, så det skal ikke stå på det i alle fall.

Men fra det ene til det andre, jeg har altså nå bestemt meg for å kaste snusen for godt! Om jeg ikke minnes helt feil tok jeg min første “pris” når jeg var rundt 17 år, og med litt kjapp hoderegning finner en da ut at jeg har snuset i overkant av 8 år. Dette er alt for lenge, og uten å regne på det i det hele tatt er det liten tvil om at pengene som har holdt forbruket oppe absolutt kunne vært brukt på bedre måter, for eksempel gjennom å slette Irland sin statsgjeld, eller å gi Island en donasjon like før de måtte slå vulkanøya konkurs. Men neida, jeg brukte istedet pengene på å opprettholde en helt meningsløs avhengighet!

Som du som leser sannsynligvis allerede har skjønt handler dette innlegget like mye om å støtte meg selv som å formidle viktige tanker til deg, så dere må bare unnskylde det. Det som kanskje kan interessere noen er motivasjonen bak å slutte etter alle disse årene, og det skal jeg dele. For meg handler det om to ting:

1. Penger: Er det noen som er overrasket? Jeg tror at dette er en av de viktigste motivasjonsfaktorene for stortsett alle som skal slutte med både røyk og snus. For min egen del er det rett og slett umulig å rettferdiggjøre bruken av penger, uansett hvor mye eller lite det er, som man egentlig ikke har noen som helst positive virkninger av. Nikotin er for meg et “fiktivt” behov som skapes gjennom bruk, og det er like dumt å ikke kvitte seg med det behovet som det var å skaffe seg det i første omgang. Bruk pengene til noe du virkelig har noe igjen for; god mat og drikke, reising og opplevelser, gadgets eller uansett hva. Det er garrantert noe som gir deg mer enn nikotinet gjør!
2. Apati: Dette er noe jeg ikke vet om står på andres liste når de velger å kvitte seg med nikotinet, men for min egen del er det uten tvil en av hovedfaktorene. For å oppsummere kort så har jeg i “voksen” alder (det vil si fra utgangen av puberteten, tilfeldigvis samtidig som jeg begynte med snus) vært en ganske avslappa person. Jeg har valgt mine kamper omhu, og jevnt over hatt en ganske likegyldig holdning til mye. Jeg sier ikke at dette er snusen sin feil ene og alene, eller at det trenger å være negativt, men i de perioder jeg har vært uten snus er det liten tvil om at jeg får mer energi og iver etter å gjøre ting og jevnt over være “produktiv,” og dette er noe jeg trakter etter. I et senere innlegg skal jeg utdype mer om mine tanker rundt akkurat dette, men vil gjerne ha tilbakemelding i kommentarfeltet om dette er noe andre “sluttere” har tenkt på eller opplevd noe rundt.

Akkurat nå derimot vil jeg avrunde med en liten oppsummering av hvordan de første fire dagene i mitt nye og bedre liv uten snus har vært. Som de fleste andre som har hatt et høyt forbruk gjennom mange år har også jeg slitt litt med abstinenser. Taktikken min er enkel og forståelig: cold turkey, eller bråstopp, så det hjelper nok heller ikke mot abstinensene, men etter å ha brukt nikotintyggis ved et tidligere slutteforsøk har jeg funnet ut at cold turkey fungerer bedre for min del. Det er ikke det at jeg tror jeg er en spesielt “sterkt” person, men jeg er helt overbevist om at det er bedre for meg å lide meg gjennom 2-4 uker med abstinenser og så være helt kvitt den fysiske avhengigheten kontra å la det dra ut over flere måneder.

Det er spesielt to måter abstinensene har manifestert seg i meg, og ingen av de er særlig uvanlige for sluttere. Den første er sult. Jeg har vært mer eller mindre konstant sulten de siste fire dagene, men dette ser jeg egentlig på som positiv. Før så kunne jeg gjerne klare meg på ett eller to måltid om dagen, pluss at jeg har alltid vært en “flis” (tynn), så har slettes ikke noe i mot å få på meg et par ekstra kilo. I tillegg trener jeg en relativt aktiv person, så om jeg klarer å styre kiloene på rett plass er det bare positivt. Selvfølgelig er det noe ubehagelig å føle seg sulten stort sett hele tiden, men jeg har blitt fortalt at dette avtar etter hvert, så jeg håper det stemmer.

Den andre formen kroppen protesterer på fraværet av nikotin er adskillig mer plagsom, og jeg håper den kutter det så fort som mulig. Rastløshet er ut fra det jeg har lest helt vanlig ved slutting, men jeg personlig har aldri vært borti noe lignende. Nesten konstant gjennom disse fire dagene har jeg hatt en helt ekstrem følelse av rastløshet som jeg rett og slett ikke klarer å riste av meg. I tillegg til den psykologiske “hva nå, burde jeg ikke gjøre noe?” -følelsen er den også helt ekstremt fysisk. Den beste måten jeg kan beskrive det på er om du noen gang har slitt med å sove en natt, og angsten griper fatt i deg når du lar tankene vandre. Dette føler en ofte fysisk i beina, og en blir rastløs og snur og vender på seg for å kvitte prøve å riste av seg følelsen. Akkurat slikt har det nå vært for meg, mer eller mindre uten unntak, i fire dager i strekk! Det er helt merkelig, for jeg har aldri følt den ubehagelige “angst” følelsen uten å faktisk bekymre meg over noe før, så om kvelden ligger jeg nesten bare å føler på det og tenker på hvor merkelig det er med tanke på at det jo faktisk ikke er noe som egentlig bekymrer meg.

Utover disse to har jeg ikke slitt noe særlig med andre abstinenser. Noen milde anfall av dårlig humør, men ikke noe som jeg ikke kunne riste av meg med litt fysisk aktivitet eller en halvtime med gitaren min. Skal selvfølgelig holde dere oppdatert på hvordan det går med sluttingen, men om du synes det blir litt vel lenge mellom hvert innlegg kan du følge meg på Twitter for hyppigere oppdateringer. Jeg følger som regel tilbake også!

Per dags dato er jeg 25 år gammel, og som de fleste andre på min alder har jeg både positive og negative opplevelser fra å være deltaker i prosessene som leder frem til at én heldig vinner stikker av med prinsessa og halve kongeriket. Det er i alle fall slik jeg minnes at det føltes sist gang jeg var så heldig at jeg fikk meg jobb!

For å unngå at dette blir en historieleksjon i hendelser i min “karriere” skal jeg avgrense dette til mine erfaringer fra sommeren 2010, da jeg returnerte hjem fra Houston, Texas i USA, hvor jeg var med på et studieprogram i regi av Innovasjon Norge og Universitetet i Oslo som kalles Gründerskolen. Med en Bachelorgrad i Økonomi og Administrasjon, og et halvt år på vei inn i masterstudiet (som jeg utsatte for å være med på Gründerskolen) var jeg på dette tidspunkt relativt usikker på hva jeg skulle gjøre videre. Etter å ha oppdaget gleden ved å delta i arbeidslivet på fulltid var jeg relativt åpen for å utsette masterstudiet mitt videre, dersom “den rette” muligheten skulle banke på døra.

I håp om å legge til rette for at denne muligheten skulle finne tak i akkurat meg kontaktet jeg de to mest prominente bemanningsbyråene her i Tromsø, Proffice og Adecco. Med en bachelorgrad i Økonomi og Administrasjon følte jeg meg relativt sikker på at muligheten skulle by på seg, særlig fordi jeg egentlig var åpen for det meste innen kontor, økonomi og administrasjon, og det virket som dette var felt bemanningskontorene virkelig var ute etter å rekruttere fagfolk til.

Desverre var min personlige opplevelse ved begge byråene lite oppløftende. Begge hentet meg inn til førstegangsintervju hos en ansatt ved byrået, og selv om jeg personlig følte at dette gikk helt greit var dette det siste jeg hørte fra begge byråene. Dette til tross for at flere stillinger som jeg så på som interessante og relevante ble utlyst og jeg sendte søknader på spesifike stillinger var det aldri et ord å høre fra noen av byråene. Greit nok, jeg slo meg til ro med tanken om at jeg rett og slett måtte ha fremstått i et dårlig lys på intervjuene, og med det ikke var en person som disse byråene ville ha til å representere seg.

Denne uprofesjonaliteten ble dog bekreftet av en bekjent av meg som også valgte å melde seg opp hos bemanningsbyråene etter endt masterstudium. Hos Adecco Tromsø fikk han beskjed om at de sannsynligvis ikke ville ha noen stillinger som passet hans kvalifikasjoner, før han minnet sin “kontaktperson” på at det jo var hun som for kort tid siden hadde funnet jobb til en av hans studiekamerater som da hadde akkurat samme kompetanse. Dette ble møtt med en litt flau latter og den alltid like avslørende responsen “Ja, det stemmer jo!”

Fra avsporing til studievalg, så virket det relativt kjapt opplagt at det beste valget for meg var å fullføre mastergraden min og gjøre krav på tittelen Siviløkonom. Forhåpentligvis ville dette hjelpe meg finne en jobb som jeg kunne både trives og vekse i. Men i det jeg tok løs på mitt femte år som student stod jeg fremdeles uten noe jobb, og klok av skade var jeg klar over  at selv om jeg var økonom var det ingen mulighet for meg å overleve på statens lille bidrag i form av lån og stipend som tildeles fulltidsstudenten. Før jeg dro til Ameriken hadde jeg jobbet tre år som pølsekoker, hamburgerkokk og bilvaskeekspert på Statoil Bensinstasjoner. Dette var noe jeg trivdes helt greit med, men denne gangen håpet jeg på å kanskje få meg noe litt mer relevant for utdannelsen min.

Fremdeles ikke fri for pågangsmot søkte jeg, full av iver, på alt av interesse som dukket opp. Når ukene og etter hvert månedene begynte å forsvinne uten at det skjedde noe særlig søkte jeg ikke lenger på alt av interesse, nå søkte jeg bare på alt punktum. Desverre var det lite tilslag for min del, også nå, og etter hvert som kontoen min i banken ble tynnere ble også motivasjonen min det. Heldigvis dukket det opp en mulighet da en kjenning som relativt nylig hadde startet opp en kiosk trengte folk, og jeg holder i dag til på Mix Strandveien i Tromsø, når jeg ikke studerer, for å supplere lån og stipendkombinasjonen.

Jeg er utrolig takknemlig for at den muligheten dukket opp, og det reddet meg sannsynligvis fra personlig konkurs og deltakelse på luksusfellen. Men jeg har fortsatt å søke på andre jobber, først og fremst fordi det er veldig begrenset hvor mye vakter en kan få når det jobber bare en person hver kveld på Mix, og fordi jeg fremdeles håper på å kunne finne meg en sommer eller deltidsjobb som er relevant for utdannelsen og CV’en min, ettersom dette tydeligvis er utrolig viktig, i det minste for bemanningsbyråene.

Jeg har søkt både høyt og lavt, øst og vest og hytt og gevær, men jeg må si at jeg føler meg som Austin Powers i det han mistet mojoet sitt. Jeg har søkt på stillinger som er relevante for min kompetanse, stillinger som ikke er relevante, og stillinger som er så urelevante, men samtidig “lette” og lite krevende at jeg ikke hadde noen seriøse intensjoner om å ta dem om jeg ble tilbudt dem. Hva sitter jeg igjen med? Avslag, avslag, avslag!

I løpet av de siste åtte, ni månedene har jeg ikke en gang blitt innkalt på et eneste intervju (foruten om Adecco / Proffice) én eneste gang, og jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor. I løpet av den siste uka alene har jeg fått avslag på to stillinger som jeg virkelig følte meg kvalifisert for, sommervikariat hos Handelsbanken og kontorassistent på deltid hos et lokalt regnskapsfirma, MerkantilService, og det var dette som var “inspirasjonskilden” som førte til innlegget du leser akkurat nå.

Jeg har rett og slett ingen anelse hva jeg gjør feil. Sammelignet med andre kandidater tror jeg at jeg har en veldig variert bakgrunn, med både erfaring fra skole og internship i utlandet, en bachelorgrad i økonomi og nåværende masterstudent, og før dette bakgrunn fra både barnehage, nettarbeid og som allerede nevnt bensinstasjon. Men det er tydeligvis ikke nok, i alle fall ikke så langt, og jeg skal være den første til å innrømme at det tærer på selvtilliten.

Men jeg gir ikke opp! Jeg fortsetter å jobbe hardt med studiene, samt på Mix som fremdeles er en helt grei måte å tjene til livets opphold på, og håper at en av disse dagene da er det min tur til å stikke av med prinsessa og halve kongeriket igjen. Og da skal jeg gjøre spådommene til alle som ikke fant CV’en min interessant nok til å se på to ganger til skamme!

Det blir vel litt feil å karakterisere meg selv som et splitter nytt medlem av blogosfæren, ettersom jeg på sletterunden min fant ut at mitt første blogginnlegg på denne installasjonen av WordPress ble gjort en gang i 2003. Men inspirert av min relativt nylige overgang fra engelsk til norsk på twitter bestemte jeg meg for at nå er på tide å ta skrittet også når det gjelder blogging! Det var selvfølgelig ikke uten vemod at jeg slettet mange år med engelske innlegg, men som med så masse annet så følte jeg at de tilhørte en tid som er passert og nå utdatert. Hvem er vel interessert i å lese eldgamle tips og triks om hvordan du skal markedsføre nettsiden din fra en person som ikke lenger driver med slikt, eller om utviklingsprosessen til nettsider som ikke lenger eksisterer? Vel, i følge Google Analytics så er det det eksakte svaret på det 46 personer per dag den siste måneden. Ikke verst bare det, men det hjelper lite når jeg føler at det som står publisert under mitt navn på ingen måte lenger representerer hvem jeg er, hva jeg kan og hva jeg interesserer meg for.

Så da endte jeg opp med å stue bort det gamle, og starte prosessen med å skape det nye! Akkurat hva denne bloggen kommer til å handle om vil jeg egentlig ikke legge noe særlig føringer for. Idéen bak det du ser på akkurat nå er rett og slett at jeg vil ha en plass for å gi utløp for det som interesserer meg akkurat der og da, og som jeg føler meg berettiget til å ha en mening om. Det som er helt sikkert er at jeg minst tre ganger i uka kommer til å skrive om mine nyeste outfits og, og kanskje kommer det også noen podcaster og videoblogger om jeg er så heldig at jeg får fanget siste gossip for eksempel fra utelivet på film. Fra spøk til revolver så kan du lese mer om hvem jeg er og hva som interesserer meg på siden “Om Meg” som du finner i menyen over.

For et par år tilbake hørte jeg en historie om Kjell Aukrust sin filosofi hva gjaldt å skrive, og da i særdeleshet om å fatte seg i korthet. Han mente at jo færre ord og bokstaver du kunne bruke til å si akkurat det samme som du opprinnelig hadde sagt i skrevet form, jo bedre. Dette er noe jeg desverre har en vei å gå før jeg kan leve opp til, først og fremst fordi å uttrykke meg i ord for meg ikke handler så mye om å forfatte noe som det handler om å fange mine egne tanker i skrevet form. Om du kobler det sammen med det faktum at jeg hater å lese noe jeg selv har skrevet, så sier det seg selv at dette er noe denne bloggen kommer til å bære preg av. Mange luftige ord, en hel del skrivefeil og minst en og / å feil i hvert innlegg. Du er herved advart, og all lesing av fremtidige innlegg skjer på eget ansvar og helt uten noen form for reklamasjonsrett!

Det var alt for denne gang. Nytt innlegg kommer neste gang jeg har noe på hjertet!