Sykling, syklister og hipstere

For et drøyt år siden når jeg tok det store spranget og investerte i en landeveissykkel var det kulminasjonen av mange års flørting med tanken. Som barn og ungdom hadde jeg et sterkt forhold til syklene mine; de gav meg frihet. Jeg kunne bevege meg hvor jeg ville i et rasende tempo, og verden var min å erobre. Følelsen av å få sitt første sykkelspeedometer, selvsagt av den analoge typen, var uforglemmelig. Endelig kunne det måles hvor fort vi syklet, og det var på det beste ikke langt unna tempoet gamle damer hadde på bilene sine når de rullet gjennom boligfeltet, og det betød at vi syklet like fort som biler kjørte. Stor stas, rett og slett.

sykkelspeedometer
Min første «sykkelcomputer» var av denne varianten.

I fjor bestemte jeg meg da altså for å gjøre et forsøk på å gjennoppleve oppvekstens gleder ved å igjen kjøpe meg sykkel. Og i motsetning til syklene jeg har hatt i voksen alder tidligere, og syklene jeg hadde i oppveksten hvor det var et must å ha en sykkel som kunne crosses, hoppes og lekes med, skulle det nå være fokus på fart og trening. Valget falt derfor på en landeveissykkel, av den billige varianten så klart, men likefullt en skikkelig racer.

Det ble så som så med sykling i fjor, men i år hadde jeg bestemt meg for at så snart våren kom med lysere og varmere tider skulle sykkelen virkelig få kjørt seg. Om ikke annet  så skulle jeg i alle fall få nedlagt noen titalls mil bare for å gi det et skikkelig forsøk, og få litt «gratis» trening med på kjøpet.

Etter et par langturer som strakk seg over flere mil satt jeg igjen med noen forunderlige inntrykk. Blant annet virker det som kombinasjonen av en tilsynelatende rask sykkel, med smale dekk og minimalt med ekstrautstyr, og tettsittende shorts og skjorter har ført til at jeg har blitt innviet i et slags hemmelig fellesskap. Personer jeg aldri har sett før i hele mitt liv, men som også ruller rundt på landeveien, har plutselig begynt å smile og hilse til meg når vi passerer hverandre på veien. Og det virker heller ikke å spille noen rolle at jeg helt opplagt ikke egentlig er noen syklist, for i det jeg blir forbisyklet i et tempo som er mer passende for en 30 år gammel DBS med både bærebrett og kurv får jeg gjerne oppmuntrende kommentarer som «nydelige forhold!» eller «kjør på!»  fra det jeg bare kan anta er andre medlemmer av dette fellesskapet.

Jeg har relativt begrenset erfaring med losjer, ordener og slikt, men antar at i det offentlige er slike små smil, anerkjennende blikk  og støttende kommentarer som er normen mellom medlemmer. Før jeg begynte å lete i frimurerlosjens medlemslister etter mitt eget navn for å finne ut om jeg kanskje hadde blitt vervet inn uten å være klar over det selv, litt på samme måte som man plutselig er medlem av diverse nyhetsbrev og slikt uten å kunne erindre å noen gang ha meldt seg opp for det, bestemte jeg meg for å utforske den virtuelle underskogen å se om dette var noe oss syklister mellom.

Selv om det var litt skuffende å måtte innse at jeg nok ikke var verken en odd fellow eller frimurer, så var det like fullt fascinerende å oppdage at syklister også har et slags hemmelighetsfyllt fellesskap. Listen for å bli initiert ligger nok litt lavere enn hos de mer tradisjonelle fellesskapene, men for å bli ansett som fullverdig medlem er det komplisterte labyrinter av regler som må følges, og ofte er disse reglene motsigende. Det er for eksempel veldig viktig å se bra ut, ha det nyeste og det beste av utstyr, men samtidig er det et utall meninger om hva som faktisk ser bra ut, og hva som er bra utstyr.

Jeg oppdaget også, til min store forskrekkelse, at å ha forskjellig farge på sete (eller sadel, som det virker å hete for de innviede) og styreteip er en stor fy-fy. Og at den neongrønne drikkeflaska jeg har i flaskeholderen min når jeg er ute og sykler nok har vært kilde til god latter for mange, og det samme gjelder også den billige plastholderen som sørger for at flasken holder seg på plass. Alt skal matche og være nøye gjennomtenkt dersom du skal stige mot toppen av hierarkiet i syklistenes skjulte orden.

Alt dette minner meg litt om en annen subkultur jeg har streifet litt innom i løpet av mine dager i hovedstaden, og som for en enkel nordlending kan være like vanskelig å forholde seg til. Jeg snakker da selvfølgelig om hipsterne. Du vet, de som streifer rundt på Grünerløkka i boblejakke en stekende julidag, eller med shorts og nettingstrømpebukser en iskald desemberdag. Her er reglene like mange, like motsigende, og til syvende og sist antakeligvis like ubetydelige som er de er for racersyklister.

Jeg har i alle fall konkludert med at det til syvende og sist bare handler om en slags «vi mot verden» -mentalitet. En gruppe mennesker som har noe til felles, enten det er at de liker samme type musikk eller at de liker å sykle fort. Og som jeg er en stund tilbake konkluderte vis-a-vis hipstere, har jeg kommet frem til at jeg også bare skal nyte godene av å være blitt tatt opp som del av syklistenes fellesskap, selv om jeg nok bare må innse at jeg aldri klarer å verken holde meg oppdatert på eller følge reglene som gjelder for medlemsskapet.

For hva er vel hyggeligere enn fremmede som hilser, ønsker meg en god tur eller gir meg oppmuntrende ord på veien når jeg er ute og trener? Så nå når jeg møter andre likesinnede som mister blikket ned mot bakken i det jeg skal til å hilse tenker jeg at der er en fremtidig medlem som enda ikke helt har forstått hvordan fellesskapet fungerer, og som nok er like forvirret som jeg var for ikke lenge siden over all denne uforutsette vennligheten.

I tillegg har jeg bestemt meg for at hvilken sykkel du sykler på ikke burde ha noe å si for hvorvidt du får være med i klubben eller ikke, ei heller om du løper eller bare er ute og går en rolig tur. Så nå når jeg er ute og sykler rekrutterer jeg alle slags ny medlemmer, enten ved å nikke anerkjennende eller å ytre et beskjedent hei når jeg møter fremmende. Og dette gjør jeg til alle, enten de sykler med både kurv og bærebrett, eller bare er ute for en tur på apostlenes hester. Det blir tross alt så mye hyggeligere om vi alle kan være med i samme klubben, og oppmuntre hverandre til å gjøre mer av noe som vi alle har godt av; å bevege litt på kroppen.