I disse dager hvor det stormer rundt bemanningsbyråene kom jeg frem til at dette jo måtte være et passende tidspunkt for meg å dele tanker og erfaringer rundt et relatert tema: jobbsøking. Kanskje er det noen der ute som befinner seg i samme eller en lignende posisjon som meg og som finner trøst i at det er flere av oss. Kanskje er det noen som alltid får drømmejobben og som ikke blir å skjønne noe av det jeg skriver om. Kanskje er det noen som aldri har hatt behov for å ha en jobb som blir livredde av å lese dette innlegget. Alle typer responser er akseptabel, og om du har innsigelser eller kommentarer er det selvfølgelig helt åpent for å legge igjen dine tanker i kommentarfeltet under.
Per dags dato er jeg 25 år gammel, og som de fleste andre på min alder har jeg både positive og negative opplevelser fra å være deltaker i prosessene som leder frem til at én heldig vinner stikker av med prinsessa og halve kongeriket. Det er i alle fall slik jeg minnes at det føltes sist gang jeg var så heldig at jeg fikk meg jobb!
For å unngå at dette blir en historieleksjon i hendelser i min “karriere” skal jeg avgrense dette til mine erfaringer fra sommeren 2010, da jeg returnerte hjem fra Houston, Texas i USA, hvor jeg var med på et studieprogram i regi av Innovasjon Norge og Universitetet i Oslo som kalles Gründerskolen. Med en Bachelorgrad i Økonomi og Administrasjon, og et halvt år på vei inn i masterstudiet (som jeg utsatte for å være med på Gründerskolen) var jeg på dette tidspunkt relativt usikker på hva jeg skulle gjøre videre. Etter å ha oppdaget gleden ved å delta i arbeidslivet på fulltid var jeg relativt åpen for å utsette masterstudiet mitt videre, dersom “den rette” muligheten skulle banke på døra.
I håp om å legge til rette for at denne muligheten skulle finne tak i akkurat meg kontaktet jeg de to mest prominente bemanningsbyråene her i Tromsø, Proffice og Adecco. Med en bachelorgrad i Økonomi og Administrasjon følte jeg meg relativt sikker på at muligheten skulle by på seg, særlig fordi jeg egentlig var åpen for det meste innen kontor, økonomi og administrasjon, og det virket som dette var felt bemanningskontorene virkelig var ute etter å rekruttere fagfolk til.
Desverre var min personlige opplevelse ved begge byråene lite oppløftende. Begge hentet meg inn til førstegangsintervju hos en ansatt ved byrået, og selv om jeg personlig følte at dette gikk helt greit var dette det siste jeg hørte fra begge byråene. Dette til tross for at flere stillinger som jeg så på som interessante og relevante ble utlyst og jeg sendte søknader på spesifike stillinger var det aldri et ord å høre fra noen av byråene. Greit nok, jeg slo meg til ro med tanken om at jeg rett og slett måtte ha fremstått i et dårlig lys på intervjuene, og med det ikke var en person som disse byråene ville ha til å representere seg.
Denne uprofesjonaliteten ble dog bekreftet av en bekjent av meg som også valgte å melde seg opp hos bemanningsbyråene etter endt masterstudium. Hos Adecco Tromsø fikk han beskjed om at de sannsynligvis ikke ville ha noen stillinger som passet hans kvalifikasjoner, før han minnet sin “kontaktperson” på at det jo var hun som for kort tid siden hadde funnet jobb til en av hans studiekamerater som da hadde akkurat samme kompetanse. Dette ble møtt med en litt flau latter og den alltid like avslørende responsen “Ja, det stemmer jo!”
Fra avsporing til studievalg, så virket det relativt kjapt opplagt at det beste valget for meg var å fullføre mastergraden min og gjøre krav på tittelen Siviløkonom. Forhåpentligvis ville dette hjelpe meg finne en jobb som jeg kunne både trives og vekse i. Men i det jeg tok løs på mitt femte år som student stod jeg fremdeles uten noe jobb, og klok av skade var jeg klar over at selv om jeg var økonom var det ingen mulighet for meg å overleve på statens lille bidrag i form av lån og stipend som tildeles fulltidsstudenten. Før jeg dro til Ameriken hadde jeg jobbet tre år som pølsekoker, hamburgerkokk og bilvaskeekspert på Statoil Bensinstasjoner. Dette var noe jeg trivdes helt greit med, men denne gangen håpet jeg på å kanskje få meg noe litt mer relevant for utdannelsen min.
Fremdeles ikke fri for pågangsmot søkte jeg, full av iver, på alt av interesse som dukket opp. Når ukene og etter hvert månedene begynte å forsvinne uten at det skjedde noe særlig søkte jeg ikke lenger på alt av interesse, nå søkte jeg bare på alt punktum. Desverre var det lite tilslag for min del, også nå, og etter hvert som kontoen min i banken ble tynnere ble også motivasjonen min det. Heldigvis dukket det opp en mulighet da en kjenning som relativt nylig hadde startet opp en kiosk trengte folk, og jeg holder i dag til på Mix Strandveien i Tromsø, når jeg ikke studerer, for å supplere lån og stipendkombinasjonen.
Jeg er utrolig takknemlig for at den muligheten dukket opp, og det reddet meg sannsynligvis fra personlig konkurs og deltakelse på luksusfellen. Men jeg har fortsatt å søke på andre jobber, først og fremst fordi det er veldig begrenset hvor mye vakter en kan få når det jobber bare en person hver kveld på Mix, og fordi jeg fremdeles håper på å kunne finne meg en sommer eller deltidsjobb som er relevant for utdannelsen og CV’en min, ettersom dette tydeligvis er utrolig viktig, i det minste for bemanningsbyråene.
Jeg har søkt både høyt og lavt, øst og vest og hytt og gevær, men jeg må si at jeg føler meg som Austin Powers i det han mistet mojoet sitt. Jeg har søkt på stillinger som er relevante for min kompetanse, stillinger som ikke er relevante, og stillinger som er så urelevante, men samtidig “lette” og lite krevende at jeg ikke hadde noen seriøse intensjoner om å ta dem om jeg ble tilbudt dem. Hva sitter jeg igjen med? Avslag, avslag, avslag!
I løpet av de siste åtte, ni månedene har jeg ikke en gang blitt innkalt på et eneste intervju (foruten om Adecco / Proffice) én eneste gang, og jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor. I løpet av den siste uka alene har jeg fått avslag på to stillinger som jeg virkelig følte meg kvalifisert for, sommervikariat hos Handelsbanken og kontorassistent på deltid hos et lokalt regnskapsfirma, MerkantilService, og det var dette som var “inspirasjonskilden” som førte til innlegget du leser akkurat nå.
Jeg har rett og slett ingen anelse hva jeg gjør feil. Sammelignet med andre kandidater tror jeg at jeg har en veldig variert bakgrunn, med både erfaring fra skole og internship i utlandet, en bachelorgrad i økonomi og nåværende masterstudent, og før dette bakgrunn fra både barnehage, nettarbeid og som allerede nevnt bensinstasjon. Men det er tydeligvis ikke nok, i alle fall ikke så langt, og jeg skal være den første til å innrømme at det tærer på selvtilliten.
Men jeg gir ikke opp! Jeg fortsetter å jobbe hardt med studiene, samt på Mix som fremdeles er en helt grei måte å tjene til livets opphold på, og håper at en av disse dagene da er det min tur til å stikke av med prinsessa og halve kongeriket igjen. Og da skal jeg gjøre spådommene til alle som ikke fant CV’en min interessant nok til å se på to ganger til skamme!
Ingen kommentarer