Sosiale medier som innholdskuratorer

Helt siden sosiale medier for alvor gjorde seg relevante har kurator-rollen vært en av de viktigste funksjonsområdene for de aller fleste av disse tjenestene. Kjerneideen bak noen av de tidlige populære sosiale nettjenestene som digg.com og del.icio.us, som absolutt var med og satte standarden for det som vi i dag kjenner som sosiale medier, var å gjøre utnytte brukermassens samlede kunnskaper for å kunne gi den individuelle brukeren bedre anbefalinger om nyttig og relevant innhold, det være seg nyheter, morsomme videoer eller animerte kattebilder.

I dag er begrepet «content marketing,» eller innholdsmarkedsføring om vi skal holde oss til norsk, mer relevant enn noen gang. Den viktigste årsaken til dette er selvfølgelig at mange av de store aktørene innenfor sosiale medier ønsker å påta seg rollen som brukerens viktigste kurator for innhold. Og ettersom nettbruken vår i stadig større grad sentreres rundt disse tjenestene blir det dermed viktigere å produsere innhold som er «distribusjonsvennlig» i disse kanalene for å vinne kampen om brukerne (les: potensielle kunder) sin oppmerksomhet på nett.

Facebook, Twitter og LinkedIn, som er tre av de ledende aktørene i den vestlige verden innenfor tradisjonelle sosiale medier, har alle denne kuratorrollen som en av sine viktigste funksjoner. Akkurat hvorfor de vil inneha denne rollen er irrelevant for det jeg ønsker å diskutere her, så det vil jeg ikke utdype nærmere nå. I stedet ønsker jeg å se hvordan de løser rollen, og hvorfor jeg mener det må finnes bedre måter å finne interessant og relevant innhold på nett.

Facebook og LinkedIn sine modeller rundt dette er relativt like. Du forteller hvem som er dine venner og bekjente, samt hva dine interesser er gjennom å «like» sider og bli med i grupper eller tilsvarende. Tjenesten genererer så en personlig nyhetsstrøm som kontinuerlig oppdateres for deg basert på dette og superhemmelige algoritmer som blant annet både tar høyde for hva du har respondert på tidligere, og hva som er populært innenfor ditt nettverk. Twitter følger også delvis samme modell, men forskjellen er her at du har full kontroll over din egen nyhetsstrøm basert på hvem du velger å følge. I tillegg er det også gode muligheter for å skape emnebaserte strømmer utenom dette ved å lage lister, som er en glimrende funksjon som Twitter selv dessverre ikke fremhever nok (men med en app som for eksempel Tweetbot får en virkelig utnyttet dette fullt ut.) Personlig foretrekker jeg Twitter som kilde for innhold på grunn av den fullstendige kontrollen og listefunksjonaliteten.

Et problem med denne modellen er da at det i starten krever mye innsats for å skape en nyhetsstrøm som både har substans og er skreddersydd for deg, ettersom du må både bygge et nettverk og eksplisitt uttrykke hva du interesserer deg for gjennom å like og lignende. Hos Facebook og LinkedIn reduseres barrierene noe ettersom nettverksfunksjonaliteten er det aller viktigste funksjonsområdet, mens hos Twitter er barrieren desto større ettersom du er mer eller mindre avhengig av å selv gjøre hele jobben med å lete frem brukere som er interessante for deg for at tjenesten skal ha noen verdi. Sluttresultatet er imidlertid desto mer tilfredsstillende, fordi du ender opp med en eller flere informasjonsstrømmer som er skreddersydd for dine interesser, i motsetning til alternativet hos Facebook som i hovedsak sentrerer rundt årets kandidater til Lano-barnet, siste nytt om dine gamle klassekamerater og -venninners treningsøkter og lignende.

Det andre problemet jeg personlig opplever med sosiale media som nyhet- og innholdskilde er siloeffekten. På grunn av det faktum at strømmene er basert på mine uttrykte interesser og hvem jeg selv velger å følge. Sistnevnte er igjen også gjerne et resultat av mine interesser, og det oppstår med det en slags selvbekreftende effekt som fører til at strømmen blir en silo hvor de samme temaene, de samme nyhetene og de samme kildene alltid flyter til overflaten. Dette er nærmest uunngåelig når en selv står helt og holdent ansvarlig for å samle «kildene» til strømmen, som i tilfellet med Twitter.

Som selvutnevnt idéjeger ønsker jeg selvfølgelig å finne en løsning på dette. Et slags kompromiss mellom den overordnende makten over min egen informasjon- og nyhetsstrøm og nye impulser utenfra. Det produseres alt for mye godt innhold til at jeg skal begrense meg til noen få, bestemte kilder, men samtidig har jeg alt for lite tid til å vade gjennom innhold jeg ikke finner interessant. Jeg har sett på alternativer som Flipboard (app) og nye digg.com, men vender alltid tilbake til Twitter fordi de ikke gir den rette balansen mellom kontroll og nye impulser, eller fordi jeg føler at de selv fremstår som siloer som bare gir meg innhold fra et begrenset antall kilder.

Så hva er løsningen? Det kan godt være den allerede eksisterer der ute et sted, men jeg har ikke funnet den per i dag. Og kanskje er dette  problemer som bare jeg har, som skyldes feil bruk av de verktøyene som allerede eksisterer. Alt jeg vet er at jeg har ikke funnet den gode løsningen som fungerer for meg, som på en enkel og elegant måte klarer å kombinere å gi meg kontroll over min nyhetsstrøm samtidig som jeg får forslag om mulige ting som kan være av interesse for meg, til tross for at de ligger utenfor min silo. Med så mye data som genereres i dag burde det være mulig å lage en god løsning for dette, men basert på mine egne erfaringer rundt dette er ingen som har klart å lage den ideelle tjenesten per nå. I tillegg burde inngangsbarrierene være lave, mye lavere enn for eksempel hos Twitter hvor jeg har brukt (og fremdeles bruker) mye tid for å tilpasse min strøm. Slik jeg ser det er dette et problem Twitter å løse på en bedre måte enn de klarer i dag, om de skal ha fortsatt vekst. Og til tross for at de er veletablerte på markedet i dag tror jeg på ingen måte at de ikke kan henvises til sidelinjen dersom det dukker opp en aktør som løser dette problemet på en bedre måte, i kombinasjon med bedre løsninger for oppdagelse av nytt, personlig relevant innhold for brukeren. Historien er tross alt full av forhenværende giganter som har blitt gjort irrelevante av disruptive ideer.