En løsningsorientert problemtilnærming

I en nylig episode av sin podcast «The Talk Show» pratet John Gruber med Guy English om det de mener er en av Apple sine styrker som selskap: Å lytte til ønsker fra sine interessenter. Å levere det som ønskes av for eksempel utviklere på Apple sine platformer kan imidlertid være problematisk, ettersom de mest populære ønskene gjerne bryter med Apple sin filosofi for sine platformer, eller simpelthen ikke er praktisk gjennomførbare på grunn av tekniske eller sikkerhetsmessige begrensninger.

Apple sin virkelige styrke, som også er et viktig konkurransefortrinn, er å se forbi de konkrete ønskene utviklerne fremmer og koke det ned til essensen i ønskene. Fremfor å si «Beklager, det er ikke gjennomførbart» spør Apple seg selv «Hva er det utviklerne virkelig ønsker å oppnå med den funksjonaliteten de etterspør?» Ettersom Apple kjenner sine egne systemer og underliggende begrensninger bedre enn noen, kan de ved å se forbi selve ønskene fokusere på å finne alternative måter å gi tredjepartsutviklere de mulighetene og funksjoner som de ønsker for å kunne utvikle bedre, mer stabil og mer innovativ programvare.

Hvorvidt dette faktisk er et konkurransefortrinn for Apple eller ei, sammenlignet med konkurrentene, kan selvfølgelig debatteres, og mange har nok sterke og mer kvalifiserte meninger enn meg rundt det. Men i denne sammenhengen er det relativt ubetydelig, for hensikten her er å formidle hvordan gjennom å adoptere en slik tilnærming og benytte den i vår egen hverdag vil vi være bedre rustet til å løse utfordringene vi møter.

Jeg tror de fleste av oss, uavhengig hva vi jobber med, har vært i situasjoner hvor vi har fått en forespørsel fra enten ledere eller kolleger hvor vi etter en kort tankepause har svart nei, det er dessverre ikke mulig på grunn av en begrensning eller en annen. Ved å lære av Apple sin tilnærming til slike forespørsler som ved første øyekast ikke virker gjennomførbare, kan vi minimere tilfellene hvor vi må si nei, det ikke er mulig.

Første skritt i retning av å løse slike utfordringer handler om å ta et skritt tilbake for å få oversikten, og klare se det store bildet. I stedet for å fokusere på det som konkret spørres om, må en først klargjøre hvilke problemer er det skal løses. I mange tilfeller vil en kanskje finne at det allerede finnes gode alternative måter å løse problemet på som den som fremstiller problemet ganske enkelt bare ikke har tenkt på. Andre ganger igjen kan det være at det ikke foreligger noen enkel løsning, men det finnes andre, mer hensiktsmessige måter å løse problemet enn den umiddelbare tanken tilsa.

En slik tilnærming til problemer er selvfølgelig ikke begrenset til de situasjoner hvor det er andre som presenterer et problem, og det er ei heller bare i jobbsituasjoner hvor det kommer til nytte. Alle har vi opplevd å streve med å få til noe, det være seg å løse matteleksene eller å montere en Ikea-hylle hvor bruksanvisningen har forsvunnet, bare for å få en «A-ha!» -opplevelse en tid etter at vi i utgangspunktet har innrømmet nederlag.

Disse opplevelsene skyldes nettopp en slik tilnærming til problemer som Gruber argumenterer at Apple benytter seg av. Det handler om å ta et skritt tilbake for å ikke gå seg fast i en konkret tankegang, og åpne opp for å se alternative løsninger. Og selv om tilfeller som i eksemplet over gjerne skyldes at vi på tilfeldig vis benytter oss av en slik tilnærming, er dette helt klart noe som kan trenes. Det handler om å bevisstgjøre seg selv på at hjernen har en tendens til å gå seg fast i visse tankerekker. Det handler om å gjøre det til en vane, en styrke, å kunne ta et skritt tilbake for å løse opp i tankerekken og se det egentliget problemet en ønsker å løse, og alle de mulige måtene å løse dette problemet på.