En løsningsorientert problemtilnærming

I en nylig episode av sin podcast «The Talk Show» pratet John Gruber med Guy English om det de mener er en av Apple sine styrker som selskap: Å lytte til ønsker fra sine interessenter. Å levere det som ønskes av for eksempel utviklere på Apple sine platformer kan imidlertid være problematisk, ettersom de mest populære ønskene gjerne bryter med Apple sin filosofi for sine platformer, eller simpelthen ikke er praktisk gjennomførbare på grunn av tekniske eller sikkerhetsmessige begrensninger.

Apple sin virkelige styrke, som også er et viktig konkurransefortrinn, er å se forbi de konkrete ønskene utviklerne fremmer og koke det ned til essensen i ønskene. Fremfor å si «Beklager, det er ikke gjennomførbart» spør Apple seg selv «Hva er det utviklerne virkelig ønsker å oppnå med den funksjonaliteten de etterspør?» Ettersom Apple kjenner sine egne systemer og underliggende begrensninger bedre enn noen, kan de ved å se forbi selve ønskene fokusere på å finne alternative måter å gi tredjepartsutviklere de mulighetene og funksjoner som de ønsker for å kunne utvikle bedre, mer stabil og mer innovativ programvare.

Hvorvidt dette faktisk er et konkurransefortrinn for Apple eller ei, sammenlignet med konkurrentene, kan selvfølgelig debatteres, og mange har nok sterke og mer kvalifiserte meninger enn meg rundt det. Men i denne sammenhengen er det relativt ubetydelig, for hensikten her er å formidle hvordan gjennom å adoptere en slik tilnærming og benytte den i vår egen hverdag vil vi være bedre rustet til å løse utfordringene vi møter.

Jeg tror de fleste av oss, uavhengig hva vi jobber med, har vært i situasjoner hvor vi har fått en forespørsel fra enten ledere eller kolleger hvor vi etter en kort tankepause har svart nei, det er dessverre ikke mulig på grunn av en begrensning eller en annen. Ved å lære av Apple sin tilnærming til slike forespørsler som ved første øyekast ikke virker gjennomførbare, kan vi minimere tilfellene hvor vi må si nei, det ikke er mulig.

Første skritt i retning av å løse slike utfordringer handler om å ta et skritt tilbake for å få oversikten, og klare se det store bildet. I stedet for å fokusere på det som konkret spørres om, må en først klargjøre hvilke problemer er det skal løses. I mange tilfeller vil en kanskje finne at det allerede finnes gode alternative måter å løse problemet på som den som fremstiller problemet ganske enkelt bare ikke har tenkt på. Andre ganger igjen kan det være at det ikke foreligger noen enkel løsning, men det finnes andre, mer hensiktsmessige måter å løse problemet enn den umiddelbare tanken tilsa.

En slik tilnærming til problemer er selvfølgelig ikke begrenset til de situasjoner hvor det er andre som presenterer et problem, og det er ei heller bare i jobbsituasjoner hvor det kommer til nytte. Alle har vi opplevd å streve med å få til noe, det være seg å løse matteleksene eller å montere en Ikea-hylle hvor bruksanvisningen har forsvunnet, bare for å få en «A-ha!» -opplevelse en tid etter at vi i utgangspunktet har innrømmet nederlag.

Disse opplevelsene skyldes nettopp en slik tilnærming til problemer som Gruber argumenterer at Apple benytter seg av. Det handler om å ta et skritt tilbake for å ikke gå seg fast i en konkret tankegang, og åpne opp for å se alternative løsninger. Og selv om tilfeller som i eksemplet over gjerne skyldes at vi på tilfeldig vis benytter oss av en slik tilnærming, er dette helt klart noe som kan trenes. Det handler om å bevisstgjøre seg selv på at hjernen har en tendens til å gå seg fast i visse tankerekker. Det handler om å gjøre det til en vane, en styrke, å kunne ta et skritt tilbake for å løse opp i tankerekken og se det egentliget problemet en ønsker å løse, og alle de mulige måtene å løse dette problemet på.

Ideer er som planter

Mange tror at ideer simpelthen oppstår, som den proverbielle lyspæren som tennes i en tankeboble, akkurat som vi har sett det i tegneseriene. Og selv om dette er en relativt treffende karrikatur av en opplevelse mange kan kjenne seg igjen i, en liten gnist i et klokt øyeblikk som er løsningen på noe en har fundert på lenge, så er denne karrikaturen opphav for en viden spredd misforståelse om hvordan ideer oppstår og utvikles.

For i motsetning til hva mange tror så oppstår ikke ideer spontant, ut fra intet. Det er ingen som er født med en nådegave som innebærer en overnaturlig evne til å kanalisere frem ideer fra tynn luft.  Dette til tross for at det er enkelt å forsone seg selv med en slik forklaring når en leser de siste nyhetsoppslagene om smarte personer som velvillig deler opphavet til ideene som ga de et nytt liv, mens vi selv venter på den gode ideen som skal gjøre det samme for oss.

Men selv om narrativet med ideer som gis som gaver fra oven til visse utvalgte selger bedre enn en mer nyansert fremstilling, så gjør det ikke denne oppfatningen mer virkelighetsnær. Hemmeligheten er at ideer oppstår ikke i et vakuum. Ideer lever ikke i et mørkt og lukket kammer i hodet til noen utvalgte få.

Ideer oppstår fra frø som plantes i sinnet, i form av tanker om at noe kan gjøres annerledes, bedre enn det som er normen i dag. For å plante frøene må en jobbe med seg selv og tilnærmingen man har til hverdagen, til både små og store utfordringer man møter, og til å se forbedringsmuligheter selv før problemer har manifestert seg. En må åpne seg selv opp for å lete etter bedre løsninger fremfor å føye seg for den iboende trangen til å bevare tingenes tilstand.

Og når frøene er sådd, så må ideene dyrkes. De mindre gode ideene som ikke har livets rett må lukes bort for å gi plass til de med potensial. Så må de gode ideene jobbes med, de må vannes med nye impulser og perspektiver. Og når forholdene kanskje ikke ligger til rette for at ideen kan vokse der hvor det først ble plantet må en ikke være redd for å rive ideen opp med rot og plante den i et annet bedd. En fin plante er ikke en dårlig plante selv om den ikke blomstrer under alle forhold, og på samme måte kan god idé gå til spille fordi den ikke prøves ut under riktige forhold.

Metaforen grenser til klisjé, men budskapet er viktig. Så i stedet for å lese med misunnelse om den neste gode ideen, legg til rette for at du skal være personen med de gode ideene, de nye løsningene på gamle utfordringene. Og husk, akkurat som at du ikke starter med å løpe 42,2 kilometer første treningsøkten fordi målet er å løpe en maraton, så starter du ikke med å unnfange ideene som endrer verden. Evnen til å kunne skape å forvalte ideer er noe som må trenes, akkurat på samme måte som kondisjonen.