Author: larschr

En løsningsorientert problemtilnærming

I en nylig episode av sin podcast “The Talk Show” pratet John Gruber med Guy English om det de mener er en av Apple sine styrker som selskap: Å lytte til ønsker fra sine interessenter. Å levere det som ønskes av for eksempel utviklere på Apple sine platformer kan imidlertid være problematisk, ettersom de mest populære ønskene gjerne bryter med Apple sin filosofi for sine platformer, eller simpelthen ikke er praktisk gjennomførbare på grunn av tekniske eller sikkerhetsmessige begrensninger.

Apple sin virkelige styrke, som også er et viktig konkurransefortrinn, er å se forbi de konkrete ønskene utviklerne fremmer og koke det ned til essensen i ønskene. Fremfor å si “Beklager, det er ikke gjennomførbart” spør Apple seg selv “Hva er det utviklerne virkelig ønsker å oppnå med den funksjonaliteten de etterspør?” Ettersom Apple kjenner sine egne systemer og underliggende begrensninger bedre enn noen, kan de ved å se forbi selve ønskene fokusere på å finne alternative måter å gi tredjepartsutviklere de mulighetene og funksjoner som de ønsker for å kunne utvikle bedre, mer stabil og mer innovativ programvare.

Hvorvidt dette faktisk er et konkurransefortrinn for Apple eller ei, sammenlignet med konkurrentene, kan selvfølgelig debatteres, og mange har nok sterke og mer kvalifiserte meninger enn meg rundt det. Men i denne sammenhengen er det relativt ubetydelig, for hensikten her er å formidle hvordan gjennom å adoptere en slik tilnærming og benytte den i vår egen hverdag vil vi være bedre rustet til å løse utfordringene vi møter.

Jeg tror de fleste av oss, uavhengig hva vi jobber med, har vært i situasjoner hvor vi har fått en forespørsel fra enten ledere eller kolleger hvor vi etter en kort tankepause har svart nei, det er dessverre ikke mulig på grunn av en begrensning eller en annen. Ved å lære av Apple sin tilnærming til slike forespørsler som ved første øyekast ikke virker gjennomførbare, kan vi minimere tilfellene hvor vi må si nei, det ikke er mulig.

Første skritt i retning av å løse slike utfordringer handler om å ta et skritt tilbake for å få oversikten, og klare se det store bildet. I stedet for å fokusere på det som konkret spørres om, må en først klargjøre hvilke problemer er det skal løses. I mange tilfeller vil en kanskje finne at det allerede finnes gode alternative måter å løse problemet på som den som fremstiller problemet ganske enkelt bare ikke har tenkt på. Andre ganger igjen kan det være at det ikke foreligger noen enkel løsning, men det finnes andre, mer hensiktsmessige måter å løse problemet enn den umiddelbare tanken tilsa.

En slik tilnærming til problemer er selvfølgelig ikke begrenset til de situasjoner hvor det er andre som presenterer et problem, og det er ei heller bare i jobbsituasjoner hvor det kommer til nytte. Alle har vi opplevd å streve med å få til noe, det være seg å løse matteleksene eller å montere en Ikea-hylle hvor bruksanvisningen har forsvunnet, bare for å få en “A-ha!” -opplevelse en tid etter at vi i utgangspunktet har innrømmet nederlag.

Disse opplevelsene skyldes nettopp en slik tilnærming til problemer som Gruber argumenterer at Apple benytter seg av. Det handler om å ta et skritt tilbake for å ikke gå seg fast i en konkret tankegang, og åpne opp for å se alternative løsninger. Og selv om tilfeller som i eksemplet over gjerne skyldes at vi på tilfeldig vis benytter oss av en slik tilnærming, er dette helt klart noe som kan trenes. Det handler om å bevisstgjøre seg selv på at hjernen har en tendens til å gå seg fast i visse tankerekker. Det handler om å gjøre det til en vane, en styrke, å kunne ta et skritt tilbake for å løse opp i tankerekken og se det egentliget problemet en ønsker å løse, og alle de mulige måtene å løse dette problemet på.

Iterasjon fostrer innovasjon

Det vies i dag uforholdsmessig mye oppmerksomhet til de store ideene. De banebrytende innovasjonene som parkerer konkurrentene eller skaper helt nye markeder med liten eller ingen konkurranse, rammes inn i medienes forsider og settes på pidestaller av både ledere og følgere.

Som jeg skrev i inlegget Ideer er som planter er evnen til å både skape og forvalte ideer noe som må trenes, og dette gjelder for organisasjoner så vel som individer. Resultatet av jaget etter de sensasjonelle ideene er imidlertid at treningen av denne evnen nedprioriteres. Den farlige tanken om at bare de store ideene er verdt å undersøke sniker seg inn og bærer med seg en apatisk holdning til de mindre ideene. Ideene som ikke nødvendigvis endrer alt, de iterative fremskrittene.

Disse iterative fremskrittene er treningen som legger grunnlaget for å utvikle en tilnærming til idéforvaltning som gjør det mulig å både identifisere og videreutvikle de store ideene. Og som om ikke det var nok viser det seg i mange tilfeller at iterasjon faktisk kan føre til mange av de samme fortrinnene som typisk forbindes med de innovative og banebrytende ideene, og dette kan illustreres med flere kjente eksempler.

Apple brukes ofte som et eksempel på innovasjon på øverste nivå, men faktum er at mange innovatorers aller største forbilde, Steve Jobs, egentlig ikke var så full av originale ideer som mange kanskje skulle tro. Hva var så hemmeligheten bak Jobs og Apple sin suksess? Iterasjon, selvfølgelig. Jobs var uovertruffen når det gjaldt å se forbredringspotensiale i allerede eksisterende funksjonalitet. Alle med en viss interesse for musikk eller teknologi, eller begge deler, hadde allerede eid minst én MP3-spiller før de kjøpte sin første iPod, og likeledes gikk mange rundt med en “smarttelefon” med muligheter til å installere applikasjoner allerede før Apple lanserte sin iPhone i 2007.

Hvorfor er det da slik at i et historisk perspektiv vil disse MP3-spillerne og smarttelefonene, som i bunn og grunn hadde samme funksjonalitet som Apples produkter, bare være fotnoter sammenlignet med sistnevnte? Fordi Apple med Jobs i spissen fokuserte på iterasjon og utførelse; å kombinere allerede eksisterende produktfunksjonalitet med sine egne ideer for forbedring som ga Apple muligheten til å hoppe bukk over sine konkurrenter i eksisterende markeder.

Merk at målet på ingen måte er å undegrave Steve Jobs og Apple sin teft for innovasjon (undertegnede er selverklært Cult of Mac-medlem og uendelig fascinert av mysteriet Steve Jobs,) og det skal påpekes at mange av ideene som bidro til at både iPad og iPhone ble markedsledende produkter absolutt kan karaktereriseres som innovative. Hensikten er å avmystifisere konseptet som mange abonnerer på hva gjelder ideer og innovasjon, og å vise at selv de selskapene og produktene som i mange sammenhenger trekkes frem som de mest innovative ofte faktisk er et resultat av foredling av andres ideer.

Iterasjon er en viktig del av kulturen i alle innovasjonsrettede organisasjoner, og alle som ønsker å skape innovasjon må se verdien av disse små, inkrementelle fremskrittene dersom de ønsker å lykkes. For som du sikkert har skjønt har iterasjon en dobbel effekt: I tillegg til at små forbedringer kan føre til store fortrinn, fostrer iterasjon innovasjon gjennom at man kontinuerlig trener opp evnen til å finne og forvalte nye ideer.

Ideer er som planter

Mange tror at ideer simpelthen oppstår, som den proverbielle lyspæren som tennes i en tankeboble, akkurat som vi har sett det i tegneseriene. Og selv om dette er en relativt treffende karrikatur av en opplevelse mange kan kjenne seg igjen i, en liten gnist i et klokt øyeblikk som er løsningen på noe en har fundert på lenge, så er denne karrikaturen opphav for en viden spredd misforståelse om hvordan ideer oppstår og utvikles.

For i motsetning til hva mange tror så oppstår ikke ideer spontant, ut fra intet. Det er ingen som er født med en nådegave som innebærer en overnaturlig evne til å kanalisere frem ideer fra tynn luft.  Dette til tross for at det er enkelt å forsone seg selv med en slik forklaring når en leser de siste nyhetsoppslagene om smarte personer som velvillig deler opphavet til ideene som ga de et nytt liv, mens vi selv venter på den gode ideen som skal gjøre det samme for oss.

Men selv om narrativet med ideer som gis som gaver fra oven til visse utvalgte selger bedre enn en mer nyansert fremstilling, så gjør det ikke denne oppfatningen mer virkelighetsnær. Hemmeligheten er at ideer oppstår ikke i et vakuum. Ideer lever ikke i et mørkt og lukket kammer i hodet til noen utvalgte få.

Ideer oppstår fra frø som plantes i sinnet, i form av tanker om at noe kan gjøres annerledes, bedre enn det som er normen i dag. For å plante frøene må en jobbe med seg selv og tilnærmingen man har til hverdagen, til både små og store utfordringer man møter, og til å se forbedringsmuligheter selv før problemer har manifestert seg. En må åpne seg selv opp for å lete etter bedre løsninger fremfor å føye seg for den iboende trangen til å bevare tingenes tilstand.

Og når frøene er sådd, så må ideene dyrkes. De mindre gode ideene som ikke har livets rett må lukes bort for å gi plass til de med potensial. Så må de gode ideene jobbes med, de må vannes med nye impulser og perspektiver. Og når forholdene kanskje ikke ligger til rette for at ideen kan vokse der hvor det først ble plantet må en ikke være redd for å rive ideen opp med rot og plante den i et annet bedd. En fin plante er ikke en dårlig plante selv om den ikke blomstrer under alle forhold, og på samme måte kan god idé gå til spille fordi den ikke prøves ut under riktige forhold.

Metaforen grenser til klisjé, men budskapet er viktig. Så i stedet for å lese med misunnelse om den neste gode ideen, legg til rette for at du skal være personen med de gode ideene, de nye løsningene på gamle utfordringene. Og husk, akkurat som at du ikke starter med å løpe 42,2 kilometer første treningsøkten fordi målet er å løpe en maraton, så starter du ikke med å unnfange ideene som endrer verden. Evnen til å kunne skape å forvalte ideer er noe som må trenes, akkurat på samme måte som kondisjonen.

Sykling, syklister og hipstere

For et drøyt år siden når jeg tok det store spranget og investerte i en landeveissykkel var det kulminasjonen av mange års flørting med tanken. Som barn og ungdom hadde jeg et sterkt forhold til syklene mine; de gav meg frihet. Jeg kunne bevege meg hvor jeg ville i et rasende tempo, og verden var min å erobre. Følelsen av å få sitt første sykkelspeedometer, selvsagt av den analoge typen, var uforglemmelig. Endelig kunne det måles hvor fort vi syklet, og det var på det beste ikke langt unna tempoet gamle damer hadde på bilene sine når de rullet gjennom boligfeltet, og det betød at vi syklet like fort som biler kjørte. Stor stas, rett og slett.

sykkelspeedometer
Min første “sykkelcomputer” var av denne varianten.

I fjor bestemte jeg meg da altså for å gjøre et forsøk på å gjennoppleve oppvekstens gleder ved å igjen kjøpe meg sykkel. Og i motsetning til syklene jeg har hatt i voksen alder tidligere, og syklene jeg hadde i oppveksten hvor det var et must å ha en sykkel som kunne crosses, hoppes og lekes med, skulle det nå være fokus på fart og trening. Valget falt derfor på en landeveissykkel, av den billige varianten så klart, men likefullt en skikkelig racer.

Det ble så som så med sykling i fjor, men i år hadde jeg bestemt meg for at så snart våren kom med lysere og varmere tider skulle sykkelen virkelig få kjørt seg. Om ikke annet  så skulle jeg i alle fall få nedlagt noen titalls mil bare for å gi det et skikkelig forsøk, og få litt “gratis” trening med på kjøpet.

Etter et par langturer som strakk seg over flere mil satt jeg igjen med noen forunderlige inntrykk. Blant annet virker det som kombinasjonen av en tilsynelatende rask sykkel, med smale dekk og minimalt med ekstrautstyr, og tettsittende shorts og skjorter har ført til at jeg har blitt innviet i et slags hemmelig fellesskap. Personer jeg aldri har sett før i hele mitt liv, men som også ruller rundt på landeveien, har plutselig begynt å smile og hilse til meg når vi passerer hverandre på veien. Og det virker heller ikke å spille noen rolle at jeg helt opplagt ikke egentlig er noen syklist, for i det jeg blir forbisyklet i et tempo som er mer passende for en 30 år gammel DBS med både bærebrett og kurv får jeg gjerne oppmuntrende kommentarer som “nydelige forhold!” eller “kjør på!”  fra det jeg bare kan anta er andre medlemmer av dette fellesskapet.

Jeg har relativt begrenset erfaring med losjer, ordener og slikt, men antar at i det offentlige er slike små smil, anerkjennende blikk  og støttende kommentarer som er normen mellom medlemmer. Før jeg begynte å lete i frimurerlosjens medlemslister etter mitt eget navn for å finne ut om jeg kanskje hadde blitt vervet inn uten å være klar over det selv, litt på samme måte som man plutselig er medlem av diverse nyhetsbrev og slikt uten å kunne erindre å noen gang ha meldt seg opp for det, bestemte jeg meg for å utforske den virtuelle underskogen å se om dette var noe oss syklister mellom.

Selv om det var litt skuffende å måtte innse at jeg nok ikke var verken en odd fellow eller frimurer, så var det like fullt fascinerende å oppdage at syklister også har et slags hemmelighetsfyllt fellesskap. Listen for å bli initiert ligger nok litt lavere enn hos de mer tradisjonelle fellesskapene, men for å bli ansett som fullverdig medlem er det komplisterte labyrinter av regler som må følges, og ofte er disse reglene motsigende. Det er for eksempel veldig viktig å se bra ut, ha det nyeste og det beste av utstyr, men samtidig er det et utall meninger om hva som faktisk ser bra ut, og hva som er bra utstyr.

Jeg oppdaget også, til min store forskrekkelse, at å ha forskjellig farge på sete (eller sadel, som det virker å hete for de innviede) og styreteip er en stor fy-fy. Og at den neongrønne drikkeflaska jeg har i flaskeholderen min når jeg er ute og sykler nok har vært kilde til god latter for mange, og det samme gjelder også den billige plastholderen som sørger for at flasken holder seg på plass. Alt skal matche og være nøye gjennomtenkt dersom du skal stige mot toppen av hierarkiet i syklistenes skjulte orden.

Alt dette minner meg litt om en annen subkultur jeg har streifet litt innom i løpet av mine dager i hovedstaden, og som for en enkel nordlending kan være like vanskelig å forholde seg til. Jeg snakker da selvfølgelig om hipsterne. Du vet, de som streifer rundt på Grünerløkka i boblejakke en stekende julidag, eller med shorts og nettingstrømpebukser en iskald desemberdag. Her er reglene like mange, like motsigende, og til syvende og sist antakeligvis like ubetydelige som er de er for racersyklister.

Jeg har i alle fall konkludert med at det til syvende og sist bare handler om en slags “vi mot verden” -mentalitet. En gruppe mennesker som har noe til felles, enten det er at de liker samme type musikk eller at de liker å sykle fort. Og som jeg er en stund tilbake konkluderte vis-a-vis hipstere, har jeg kommet frem til at jeg også bare skal nyte godene av å være blitt tatt opp som del av syklistenes fellesskap, selv om jeg nok bare må innse at jeg aldri klarer å verken holde meg oppdatert på eller følge reglene som gjelder for medlemsskapet.

For hva er vel hyggeligere enn fremmede som hilser, ønsker meg en god tur eller gir meg oppmuntrende ord på veien når jeg er ute og trener? Så nå når jeg møter andre likesinnede som mister blikket ned mot bakken i det jeg skal til å hilse tenker jeg at der er en fremtidig medlem som enda ikke helt har forstått hvordan fellesskapet fungerer, og som nok er like forvirret som jeg var for ikke lenge siden over all denne uforutsette vennligheten.

I tillegg har jeg bestemt meg for at hvilken sykkel du sykler på ikke burde ha noe å si for hvorvidt du får være med i klubben eller ikke, ei heller om du løper eller bare er ute og går en rolig tur. Så nå når jeg er ute og sykler rekrutterer jeg alle slags ny medlemmer, enten ved å nikke anerkjennende eller å ytre et beskjedent hei når jeg møter fremmende. Og dette gjør jeg til alle, enten de sykler med både kurv og bærebrett, eller bare er ute for en tur på apostlenes hester. Det blir tross alt så mye hyggeligere om vi alle kan være med i samme klubben, og oppmuntre hverandre til å gjøre mer av noe som vi alle har godt av; å bevege litt på kroppen.

Innovasjon Norge sin største utfordring

Det ble nylig kjent at Innovasjon Norge har klart å få has på en av norsk nærlingslivs mest omtalte ledere, HPs  Anita Krohn Traaseth. Traaseth er kjent både som blogger, aktiv tvitrer og tidligere i år ga hun ut boken “Godt nok for de svina” til mye oppmerksomhet. Uten å ha inngående kjennskap til Traaseth tror jeg Innovasjon Norge har gjort et utmerket valg, og jeg tror hun har de rette egenskapene som skal til for å stake ut en kursendring som er nødvendig for å styrke Innovasjon Norges posisjon.

Men, dette innlegget er ikke ment som en hyllest til hverken Traaseth eller Innovasjon Norge-styrets valg av ny leder. Som Traaseth selv sier til Hegnar:

Det finnes mange dokumenterte erfaringer og innspill rundt hvem Innovasjon Norge er, bør være og oppfattes som. Det er bra!

Og som selverklært idéjeger har jeg selvfølgelig mange meninger om Innovasjon Norge, den jobben de gjør i dag, og hva de burde strebe etter å bli bedre på. Ikke bare med tanke på å styrke sin egen posisjon, men også det norske næringslivets bærekraft gjennom sitt tildelte mandat. Jeg vil starte med å se litt på hvordan Innovasjon Norge selv definerer sine oppgaver, og begynner da med visjonen som er essensen i virksomheten:

Vår visjon er å gi lokale ideer globale muligheter

Videre har de et hovedmål som er å “utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling og ulike regioners næringsmessige muligheter.” Dette dekomponeres videre i tre delmål som består av å stimulere flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Dette kan vi kort og konsist oppsummere som å fremme innovasjon og entreprenørskap nasjonalt.

Det er hevet over en hver tvil at Innvovasjon Norge både igangsetter og bidrar til mange forskjellige prosjekter som øker både motivasjonen og kunnskapen til vordende entreprenører og innovatorer. Jeg har eksempelvis selv vært så heldig å få delta på et av prosjektene Innovasjon Norge bidrar til, Gründerskolen, og jeg anser månedene jeg tilbragte i Houston som en del av dette tilbake i 2010 som en av mine mest formative opplevelser. De deler som kjent ut penger både i form av lån og tilskudd for å hjelpe oppstartsbedrifter, og i tillegg finnes det så mange tiltak og bidrag som gjøres at selv avtroppende direktør Gunn Ovesen nok vil streve med å nevne størsteparten.

Den største utfordringen til Innovasjon Norge er imidlertid, slik jeg ser det, kommunikasjon. Med bakgrunn både i mandatet de er tildet, og med de ressursene de forvalter, må vi kunne forvente mer synlighet, men enda viktigere, mer tydelighet. Innovasjon Norge er allerede i dag en sterk merkevare, som tydeliggjort blant annet av deres høye plassering på listen over økonomistudenters foretrukne arbeidsgivere ved endte studier. I tillegg tror jeg at folk flest har et inntrykk av Innovasjon Norge, og sannsynligvis kan mange også si noe om hva de gjør.

Men dette er ikke nok. Innovasjon Norge burde ha en enda sterkere posisjon i det norske samfunnet. De burde være like kjent som de aller største aktørene innenfor næringslivet, og merkevarens styrke burde komme fra at det utøver de samfunnstjeneste de eksisterer for å utøve. Og hva er det, om vi legger bort ord som entreprenørskap og innovasjon, og oversetter de til det de faktisk betyr? Jo det er de viktige tingene, som å bidra til å gjøre samfunnet vårt bærekraftig, og bidra til at vi har noe å finne på den dagen olje ikke er lenger er så attraktivt at vi kan leve av den. Og det gjør de gjennom å hjelpe frem de som skaper arbeidsplassene vi alle er avhengige av. Og ved å stille seg bak og dytte på de som har de gode ideene som gjør livene våre litt enklere, og litt mer komfortable.

Når vi hører navnet “Innovasjon Norge” burde det vekke sterke konnotasjoner til fremming av ideer, bedrifter, og vekst, på samme måte som Statoil får oss til å tenke på olje, og Hurtigruten med fjorder og kystlandskap. Innovasjon Norge burde vekke de samme assosiasjonene for nordmenn som “Silcon Valley” gjør for folk flest rundt om i verden.

Og hvordan skal de oppnå dette? Det blir nå Anita Krohn Traaseth sin jobb å avgjøre, og det er jeg sikker på at hun klarer. For jeg er ikke i tvil om at Innovasjon Norge faktisk gjør nok til å fortjene slike assosiasjoner, selv om det sikkert er mange eksisterende tiltak som kan skrapes og endres, mens nye må vurderes.

Aller viktigst blir det å kommunisere på en bedre måte, og å forenkle og tydeliggjøre merkevaren, slik at flere får et sterkere forhold til den og blir klar over de mulighetene som tilbys. Suksesshistoriene må løftes frem. “Vi hjalp til med dette,” må Innovasjon Norge fortelle alle, samtidig som de formidler at “dette kan være deg! Innovasjon Norge er ikke forbeholdt de priviligerte, de smarte eller de høyt utdannede.” For alt du egentlig behøver er en idé, og pågangsmotet til å dyrke den. Og kanskje kan Innovasjon Norge hjelpe deg, med penger, eller med kunnskap på alle de områdene du ikke kan så mye om.

Også må skjemaveldet avlives. Vær så snill, avliv skjemaveldet.

Fremtiden for “kroppsnær teknologi”

Til tross for at en pulsklokke med GPS fra Polar er det nærmeste jeg har kommet å anskaffe meg en dings som faller innenfor kategorien som Språkrådet foreslår vi skal kalle “kroppsnær teknologi” på norsk (“wearable tech” på engelsk,) er dette teknologi med muligheter som jeg er veldig fascinert av.

Etter at Nike nå mer eller mindre har bekreftet at de avvikler sitt flaggskip-produkt innenfor denne kategorien for å fokusere mer på programvare skrev ReadWrite en kort artikkel om hvordan fremtiden for denne typer dingser kan se ut. Her spår de, uten å ta helt store sjanser, at “glorifiserte pedometer” er døden nær. Dette er dingsene som virkelig gjorde kroppsnær teknologi til allmenneie, og også her til lands skal du ikke lete lenge for å finne et håndledd som prydes av en variant fra enten Fitbit, Jawbone, Nike eller en av de mange andre produsentene av slike skrittellere.

Et poeng i artikkelen som fikk meg til å rynke på øyenbrynet var delen som antydet at kroppsnære dingser er overflødige fordi telefonen uansett kan holde rede på det meste:

Simple wristbands with accelerometers, like the FuelBand, Jawbone Up, and Fitbit, simply aren’t going to cut it going forward—especially when our phones can do most of what they do already. Flurry CEO Simon Khalaf likes to point out that we spend most of the day with our phones anyway, making them “the ultimate wearable device.”

For meg personlig blir dette som å sammenligne epler og lakrisbåter. Selv om telefonen kanskje har kapasitet og mulighet til å holde rede på din aktivitet, på lik linje med for eksempel et FuelBand, så vil betinger jo dette at du faktisk må ha telefonen på deg til en hver tid. Det er mulig jeg befinner meg i en minoritetsgruppe, men å kaste telefonen ut av lomma og på et bord eller lignende er alltid det første jeg gjør når jeg ankommer enten jobb, hjemme eller andre plasser. Og min kjære iPhone 5 kan også bare glemme å få bli med på  løpetur – Selv om det kanskje er en vanesak syns jeg den er alt for stor og klumpete til å ha i lomma eller på armen når jeg skal løpe. Pulsklokken min fra Polar er for eksempel akkurat innenfor, selv om den med fordel kunne vært enda litt mindre.

For min del er derfor gitt at neste generasjons duppeditt innenfor kroppsnær teknologi-kategorien må være liten, lett og ikke til besvær under noen omstendigheter for at jeg skal være villig til å bruke penger på den. For hele poenget med dette fenomenet, som også henger delvis sammen med “quantified self”-bevegelsen, er jo at en skal bruke den til enhver tid for å få et så fullstendig datasett som mulig.

Når det gjelder hvilke funksjoner disse kan og burde ha, er mulighetene nesten uendelige, og visjonen for den ultimate dingsen vil nødvendigvis variere stort fra person til person. For min del ser ønskelisten slik ut:

  • Den må ha innebygd GPS, slik at den kan holde styr på løpe- og sykkelturene mine uten at jeg må ha telefonen med meg.
  • Pulsen min må måles, for eksempel ved at tingen kobles til et pulsbånd, slik at jeg kan droppe pulsklokken helt. Ideelt sett skulle duppeditten kunne måle og logge pulsen min til enhver tid. Endringer i hvilepuls over tid er både en indikator på fysisk form, og kan være en varsellampe for negative helseendringer.
  • Aktivitetsnivået mitt gjennom dagen må måles på en grei måte, slik at jeg enkelt kan se hvor aktiv eller lite aktiv jeg har hvert i løpet av en dag. Dette er jo hensikten til dagens dingser, men aktivitet må gjerne måles på en bedre og mer pålitelig måte enn bare gjennom en pedometerfunksjon.
  • Søvn må kunne overvåkes og “måles” på en god måte.

Dette er nok funksjoner som er fullt mulig å implementere i neste generasjon av kroppsnær teknologi, men det hele vil stå og falle på hvordan informasjonen behandles og presenteres. For at jeg som person skal ha noe nytte av dette må det selvfølgelig enkelt synkroniseres opp mot en app og / eller en webtjeneste.

Videre må informasjonen analyseres og presenteres på en måte som gir den mening for meg. Det har for eksempel ingen hensikt å holde oversikt over hvordan jeg sover hver natt om det bare presenteres en graf som viser hvor mye jeg har rørt på meg i løpet av natten. Informasjonen må gis kontekst og formidles på en måte som gir mening for brukeren. For eksempel kan det ved siden av flotte grafer gis enkel og forståelig informasjon om hvordan jeg har sovet en natt, sammenlignet med tidligere netter, samt forslag til hvordan jeg kan sove bedre. For eksempel kan mine data vise at jeg jevnt over sover bedre, og våkner på mer gunstige tidspunkt i forhold til mine søvnsykluser dersom jeg legger meg en time senere eller tidligere enn jeg gjorde i natt.

Det samme gjelder aktivitetsinformasjonen som logges. Det er viktig at denne formidles på en måte som gjør både gjør brukeren klar over forskjellene mellom dagene, og betydningen av dette. Eksempelvis kan det gis positiv bekreftelse de dagene aktivitetsnivået ligger over anbefalt nivå, samt informasjon om helsegevinstene dette medfører. Slikt liker alle.

Og om mer avanserte helsedata logges, som for eksempel nevnte hvilepuls og kanskje enda mer relevant informasjon, vil dette bli enda viktigere. For en gjennomsnittlig person vil ikke det at hvilepulsen din så og så mye være av særlig interesse. Kontekst blir igjen viktig, og det kan som nevnt brukes som en indikator på fysisk form som presenteres til brukeren på en enkel og forståelig måte, som igjen da kan bli et viktig motivasjonsmiddel på veien mot bedre form.

Akkurat hva som kommer er det ingen som vet i dag, men at mulighetene er mange er det ingen tvil om. Jeg tror likevel at dette kappløpet mot markedsdominans ikke nødvendigvis vil bli avgjort av hvem som har den beste og mest avanserte teknologien; her er det hvordan informasjonen som samles blir behandlet, analysert og presentert til brukeren som vil være den avgjørende faktoren. Det er allerede avslørt at Apple i neste utgave av iOS vil lansere en ny app med navnet “Healtbook,” så det blir spennende å se om dette er Apple sitt første skritt mot dominans innenfor denne kategorien, eller om det finnes innovative selskaper som klare å håndtere dette bedre enn Apple.

Sosiale medier som innholdskuratorer

Helt siden sosiale medier for alvor gjorde seg relevante har kurator-rollen vært en av de viktigste funksjonsområdene for de aller fleste av disse tjenestene. Kjerneideen bak noen av de tidlige populære sosiale nettjenestene som digg.com og del.icio.us, som absolutt var med og satte standarden for det som vi i dag kjenner som sosiale medier, var å gjøre utnytte brukermassens samlede kunnskaper for å kunne gi den individuelle brukeren bedre anbefalinger om nyttig og relevant innhold, det være seg nyheter, morsomme videoer eller animerte kattebilder.

I dag er begrepet “content marketing,” eller innholdsmarkedsføring om vi skal holde oss til norsk, mer relevant enn noen gang. Den viktigste årsaken til dette er selvfølgelig at mange av de store aktørene innenfor sosiale medier ønsker å påta seg rollen som brukerens viktigste kurator for innhold. Og ettersom nettbruken vår i stadig større grad sentreres rundt disse tjenestene blir det dermed viktigere å produsere innhold som er “distribusjonsvennlig” i disse kanalene for å vinne kampen om brukerne (les: potensielle kunder) sin oppmerksomhet på nett.

Facebook, Twitter og LinkedIn, som er tre av de ledende aktørene i den vestlige verden innenfor tradisjonelle sosiale medier, har alle denne kuratorrollen som en av sine viktigste funksjoner. Akkurat hvorfor de vil inneha denne rollen er irrelevant for det jeg ønsker å diskutere her, så det vil jeg ikke utdype nærmere nå. I stedet ønsker jeg å se hvordan de løser rollen, og hvorfor jeg mener det må finnes bedre måter å finne interessant og relevant innhold på nett.

Facebook og LinkedIn sine modeller rundt dette er relativt like. Du forteller hvem som er dine venner og bekjente, samt hva dine interesser er gjennom å “like” sider og bli med i grupper eller tilsvarende. Tjenesten genererer så en personlig nyhetsstrøm som kontinuerlig oppdateres for deg basert på dette og superhemmelige algoritmer som blant annet både tar høyde for hva du har respondert på tidligere, og hva som er populært innenfor ditt nettverk. Twitter følger også delvis samme modell, men forskjellen er her at du har full kontroll over din egen nyhetsstrøm basert på hvem du velger å følge. I tillegg er det også gode muligheter for å skape emnebaserte strømmer utenom dette ved å lage lister, som er en glimrende funksjon som Twitter selv dessverre ikke fremhever nok (men med en app som for eksempel Tweetbot får en virkelig utnyttet dette fullt ut.) Personlig foretrekker jeg Twitter som kilde for innhold på grunn av den fullstendige kontrollen og listefunksjonaliteten.

Et problem med denne modellen er da at det i starten krever mye innsats for å skape en nyhetsstrøm som både har substans og er skreddersydd for deg, ettersom du må både bygge et nettverk og eksplisitt uttrykke hva du interesserer deg for gjennom å like og lignende. Hos Facebook og LinkedIn reduseres barrierene noe ettersom nettverksfunksjonaliteten er det aller viktigste funksjonsområdet, mens hos Twitter er barrieren desto større ettersom du er mer eller mindre avhengig av å selv gjøre hele jobben med å lete frem brukere som er interessante for deg for at tjenesten skal ha noen verdi. Sluttresultatet er imidlertid desto mer tilfredsstillende, fordi du ender opp med en eller flere informasjonsstrømmer som er skreddersydd for dine interesser, i motsetning til alternativet hos Facebook som i hovedsak sentrerer rundt årets kandidater til Lano-barnet, siste nytt om dine gamle klassekamerater og -venninners treningsøkter og lignende.

Det andre problemet jeg personlig opplever med sosiale media som nyhet- og innholdskilde er siloeffekten. På grunn av det faktum at strømmene er basert på mine uttrykte interesser og hvem jeg selv velger å følge. Sistnevnte er igjen også gjerne et resultat av mine interesser, og det oppstår med det en slags selvbekreftende effekt som fører til at strømmen blir en silo hvor de samme temaene, de samme nyhetene og de samme kildene alltid flyter til overflaten. Dette er nærmest uunngåelig når en selv står helt og holdent ansvarlig for å samle “kildene” til strømmen, som i tilfellet med Twitter.

Som selvutnevnt idéjeger ønsker jeg selvfølgelig å finne en løsning på dette. Et slags kompromiss mellom den overordnende makten over min egen informasjon- og nyhetsstrøm og nye impulser utenfra. Det produseres alt for mye godt innhold til at jeg skal begrense meg til noen få, bestemte kilder, men samtidig har jeg alt for lite tid til å vade gjennom innhold jeg ikke finner interessant. Jeg har sett på alternativer som Flipboard (app) og nye digg.com, men vender alltid tilbake til Twitter fordi de ikke gir den rette balansen mellom kontroll og nye impulser, eller fordi jeg føler at de selv fremstår som siloer som bare gir meg innhold fra et begrenset antall kilder.

Så hva er løsningen? Det kan godt være den allerede eksisterer der ute et sted, men jeg har ikke funnet den per i dag. Og kanskje er dette  problemer som bare jeg har, som skyldes feil bruk av de verktøyene som allerede eksisterer. Alt jeg vet er at jeg har ikke funnet den gode løsningen som fungerer for meg, som på en enkel og elegant måte klarer å kombinere å gi meg kontroll over min nyhetsstrøm samtidig som jeg får forslag om mulige ting som kan være av interesse for meg, til tross for at de ligger utenfor min silo. Med så mye data som genereres i dag burde det være mulig å lage en god løsning for dette, men basert på mine egne erfaringer rundt dette er ingen som har klart å lage den ideelle tjenesten per nå. I tillegg burde inngangsbarrierene være lave, mye lavere enn for eksempel hos Twitter hvor jeg har brukt (og fremdeles bruker) mye tid for å tilpasse min strøm. Slik jeg ser det er dette et problem Twitter å løse på en bedre måte enn de klarer i dag, om de skal ha fortsatt vekst. Og til tross for at de er veletablerte på markedet i dag tror jeg på ingen måte at de ikke kan henvises til sidelinjen dersom det dukker opp en aktør som løser dette problemet på en bedre måte, i kombinasjon med bedre løsninger for oppdagelse av nytt, personlig relevant innhold for brukeren. Historien er tross alt full av forhenværende giganter som har blitt gjort irrelevante av disruptive ideer.

Om jobbtilfredshet, motivasjons- og hygienefaktorer

Når jeg for første gang leste om Herzbergs teori om motivasjon og hygiene husker jeg at jeg tenkte at dette var en åpenbaring. Jeg var instinktivt enig, og det hjalp meg til å forstå noe på en helt ny måte fordi det lot meg se noe fra et annet perspektiv enn hva jeg tidligere hadde brukt. Jeg tenkte at dette er innsikt, dette er noe alle burde vite og alltid ha i tankene. Også glemte jeg det, før jeg tilfeldigvis kom over teorien på nytt for ikke så lenge siden. Så i et forsøk på å gjøre meg selv enda mer bevisst på denne innsikten, og fordi jeg fremdeles mener at dette er noe alle har nytte av å vite, handler dette innlegget om Herzbergs motivasjonsteori, og da først og fremst dikotomien mellom hygiene- og motivasjonsfaktorer.

Kort fortalt så postulerer Herzberg med sin teori at tilfredshet og mistilfredshet på arbeidsplassen defineres av forskjellige, separate typer faktorer. Med andre ord så sier teorien at det er noen ting fører til at du blir fornøyd med jobben din, mens det er helt andre ting igjen som gjør at du er misfordnøyd med jobben. På grunn av denne inndelingen mellom to separate typer faktorer som virker på forskjellige måter kalles teorien også gjerne to-faktor teorien.

Det å forstå og være bevisst på dette er viktig, for både ledere og for alle oss andre. For ledere gir det en klar indikasjon på hva de burde gjøre for å minimere misnøye og maksimere tilfredsheten blant sine ansatte, mens det for arbeidstakere gir innsikt i hva som gjør at en kanskje ikke er helt fornøyd med jobben i dag, og hva en burde strekke seg etter for å virkelig trives. Og åpenbaringen er da at disse to tingene faktisk kan være uavhengige av hverandre, og at å bare fokusere på det en er misfornøyd med ikke nødvendigvis fører til at en blir fornøyd.

Som overskriften avslører deler Herzberg faktortypene inn i to kategorier som han kaller motivasjonsfaktorer og hygienefaktorer. Motivasjonsfaktorene relaterer seg til hva en faktisk gjør på jobben, og leder til tilfredshet gjennom å oppfylle behov for (mål-) oppnåelse, selvrealisering og følelsen av å være viktig og bety noe. Men dersom ikke disse faktorene er tilstede, så er det ifølge teorien ikke dermed sagt at en er misfornøyd med tilværelsen. Misnøyen skapes som et resultat av hygienefaktorene, som kan være for eksempel (for lav) lønn, vanskelige arbeidsforhold og dårlig utstyr.

Å være bevisst på dette har mange fordeler, fordi det lar en vurdere sin egen situasjon på en mye mer konstruktiv måte, og jeg er overbevisst om at å bruke dette aktivt til å evaluere sin egen jobbsituasjon fra tid til annen vil hjelpe mange til en bedre hverdag. Også de som ikke nødvendigvis er misfornøyd med jobben sin, fordi det da gir en klar indikasjon på hva en burde fokusere på for å øke tilfredsheten med sin egen situasjon. Og er du misfornøyd, så kan du lettere identifisere hvordan, og forsøke å gjøre endringer.

Dette gjelder selvfølgelig også for alle som sitter i lederstillinger, hvor dette burde være allmennkunnskap. I medarbeidersamtaler burde både motivasjonsfaktorene og hygienefaktorene diskuteres og evalueres hver for seg, fremfor bare et generelt punkt om eventuell misnøye. Min erfaring rundt dette er at mange er flinke til å belyse begge sider, men kanskje uten helt å være bevisst for distinksjonen, og da mener jeg en bevisstgjøring kan være med på å gjøre arbeidsplassen mer fornøyelig for de ansatte på alle måter. Og i en tid hvor kampen om talentene og de beste ressursene kontinuerlig tilspisses er det viktigere enn noen gang.

Første innlegg

I det jeg skriver dette er det mer eller mindre akkurat ni år siden jeg registrerte lars-christian.com og bestemte for å lage min egen, personlige nettside. Den gang var jeg enda tenåring og hadde store planer om å erobre verden. Tanken bak nettsiden var å dokumentere og dele fremgangen min på akkurat det området med alle som måtte være interessert i å lese om hvordan det gikk til.

Mye har skjedd siden den gang. Jeg er mange erfaringer rikere, og selv om jeg fremdeles ikke kan påberope meg å ha erobret verden enn så lenge (kan med stolthet bekrefte at det ikke er på grunn av manglende forsøk) er denne nettsiden er akkurat nå like innholdsløs som den dagen for ni år tilbake. Hovedårsaken til det er at jeg for en tid tilbake bestemte at dette skal være en side hvor jeg presenter meg selv på norsk, og ikke engelsk som tidligere var mitt prefererte språk i all kommunikasjon på internettet, og da valgte å fjerne alt innholdet jeg tidligere hadde produsert her.

Tanken var da å begrense nettsiden til å være lite mer enn et digitalt visittkort, men det har jeg nå bestemt meg for å gjøre om på. Kanskje er det et innfall som ender med dette innlegget og lite mer, bare tiden vil vise. Men det jeg vet er at å skrive er terapi, og å formulere tanker i skriftlig form er en øvelse alle kan tjene på. Det øker engasjementet rundt det en velger å skrive om, fører til bedre og mer gjennomtenkte meninger, og kan i visse tilfeller til og med føre til diskusjon og debatt, som i det store og det hele er positivt.

Men å mene noe er selvfølgelig også skummelt, og for min del ikke minst når en velger å mene noe på norsk. Da blir det plutselig mye mer personlig enn når man kan gjemme seg i den store og umanøvrerlige av engelsk-språklige meninger. Hva om noen er uenig med hva jeg sier? Hva om noen jeg kjenner leser det og synes det jeg sa er bare tull? Hva om jeg sier noe som er riv ruskende galt, og atpåtil sier det med en hel haug av skrivefeil? Litt skummelt, altså. Men man lever tross alt bare én gang, og jeg velger nå å overse mine frykter og stille meg lagelig til for hugg med å heretter mene noe om noe, og dele meningene med alle og enhver som måtte være interessert her.

Før jeg avslutter denne introduksjonen er det kanskje nærliggende å nevne med noen ord akkurat hva jeg tenker å mene noe om. Vel, når det gjelder det velger jeg å ikke legge for mange restriksjoner, da jeg har meninger om så meget og så mangt. Som utdannet økonom er jeg relativt opptatt av økonomi og finans, og spesielt hvordan dette knytter seg til innovasjon og teknologi, så jeg vil helt sikkert mene noe om ting innenfor disse temaene. Men misforstå meg riktig, det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil uttale meg om sesongavslutningen av True Detective, konserten The National skal på sommerens Øyafestival, eller frustrasjonen over å måtte vente i evigheter på George RR. Martins neste bok i serien A Song of Ice and Fire. Slike ting kommer jeg helt sikkert til å mene noe om.  Også planlegger jeg å dele lenker til det jeg anser som interessant lesestoff rundt om på nettet, litt inspirert av John Gruber som gjør det så mesterlig på sin Daring Fireball.

Så om dette hørtes ut som en interessant miks så kan du gjerne lagre siden som et bokmerke, om det faktisk er noen andre enn meg som gjør det i 2014, eller bare legge adressen på minne og sjekke innom fra tid til annen. Alternativt kan du også slå følge med meg på Twitter, så skal jeg sørge for å gi beskjed når det kommer nye innlegg.