Innovasjon Norge kommunikasjon

Innovasjon Norge sin største utfordring

Det ble nylig kjent at Innovasjon Norge har klart å få has på en av norsk nærlingslivs mest omtalte ledere, HPs  Anita Krohn Traaseth. Traaseth er kjent både som blogger, aktiv tvitrer og tidligere i år ga hun ut boken «Godt nok for de svina» til mye oppmerksomhet. Uten å ha inngående kjennskap til Traaseth tror jeg Innovasjon Norge har gjort et utmerket valg, og jeg tror hun har de rette egenskapene som skal til for å stake ut en kursendring som er nødvendig for å styrke Innovasjon Norges posisjon.

Men, dette innlegget er ikke ment som en hyllest til hverken Traaseth eller Innovasjon Norge-styrets valg av ny leder. Som Traaseth selv sier til Hegnar:

Det finnes mange dokumenterte erfaringer og innspill rundt hvem Innovasjon Norge er, bør være og oppfattes som. Det er bra!

Og som selverklært idéjeger har jeg selvfølgelig mange meninger om Innovasjon Norge, den jobben de gjør i dag, og hva de burde strebe etter å bli bedre på. Ikke bare med tanke på å styrke sin egen posisjon, men også det norske næringslivets bærekraft gjennom sitt tildelte mandat. Jeg vil starte med å se litt på hvordan Innovasjon Norge selv definerer sine oppgaver, og begynner da med visjonen som er essensen i virksomheten:

Vår visjon er å gi lokale ideer globale muligheter

Videre har de et hovedmål som er å «utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling og ulike regioners næringsmessige muligheter.» Dette dekomponeres videre i tre delmål som består av å stimulere flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Dette kan vi kort og konsist oppsummere som å fremme innovasjon og entreprenørskap nasjonalt.

Det er hevet over en hver tvil at Innvovasjon Norge både igangsetter og bidrar til mange forskjellige prosjekter som øker både motivasjonen og kunnskapen til vordende entreprenører og innovatorer. Jeg har eksempelvis selv vært så heldig å få delta på et av prosjektene Innovasjon Norge bidrar til, Gründerskolen, og jeg anser månedene jeg tilbragte i Houston som en del av dette tilbake i 2010 som en av mine mest formative opplevelser. De deler som kjent ut penger både i form av lån og tilskudd for å hjelpe oppstartsbedrifter, og i tillegg finnes det så mange tiltak og bidrag som gjøres at selv avtroppende direktør Gunn Ovesen nok vil streve med å nevne størsteparten.

Den største utfordringen til Innovasjon Norge er imidlertid, slik jeg ser det, kommunikasjon. Med bakgrunn både i mandatet de er tildet, og med de ressursene de forvalter, må vi kunne forvente mer synlighet, men enda viktigere, mer tydelighet. Innovasjon Norge er allerede i dag en sterk merkevare, som tydeliggjort blant annet av deres høye plassering på listen over økonomistudenters foretrukne arbeidsgivere ved endte studier. I tillegg tror jeg at folk flest har et inntrykk av Innovasjon Norge, og sannsynligvis kan mange også si noe om hva de gjør.

Men dette er ikke nok. Innovasjon Norge burde ha en enda sterkere posisjon i det norske samfunnet. De burde være like kjent som de aller største aktørene innenfor næringslivet, og merkevarens styrke burde komme fra at det utøver de samfunnstjeneste de eksisterer for å utøve. Og hva er det, om vi legger bort ord som entreprenørskap og innovasjon, og oversetter de til det de faktisk betyr? Jo det er de viktige tingene, som å bidra til å gjøre samfunnet vårt bærekraftig, og bidra til at vi har noe å finne på den dagen olje ikke er lenger er så attraktivt at vi kan leve av den. Og det gjør de gjennom å hjelpe frem de som skaper arbeidsplassene vi alle er avhengige av. Og ved å stille seg bak og dytte på de som har de gode ideene som gjør livene våre litt enklere, og litt mer komfortable.

Når vi hører navnet «Innovasjon Norge» burde det vekke sterke konnotasjoner til fremming av ideer, bedrifter, og vekst, på samme måte som Statoil får oss til å tenke på olje, og Hurtigruten med fjorder og kystlandskap. Innovasjon Norge burde vekke de samme assosiasjonene for nordmenn som «Silcon Valley» gjør for folk flest rundt om i verden.

Og hvordan skal de oppnå dette? Det blir nå Anita Krohn Traaseth sin jobb å avgjøre, og det er jeg sikker på at hun klarer. For jeg er ikke i tvil om at Innovasjon Norge faktisk gjør nok til å fortjene slike assosiasjoner, selv om det sikkert er mange eksisterende tiltak som kan skrapes og endres, mens nye må vurderes.

Aller viktigst blir det å kommunisere på en bedre måte, og å forenkle og tydeliggjøre merkevaren, slik at flere får et sterkere forhold til den og blir klar over de mulighetene som tilbys. Suksesshistoriene må løftes frem. «Vi hjalp til med dette,» må Innovasjon Norge fortelle alle, samtidig som de formidler at «dette kan være deg! Innovasjon Norge er ikke forbeholdt de priviligerte, de smarte eller de høyt utdannede.» For alt du egentlig behøver er en idé, og pågangsmotet til å dyrke den. Og kanskje kan Innovasjon Norge hjelpe deg, med penger, eller med kunnskap på alle de områdene du ikke kan så mye om.

Også må skjemaveldet avlives. Vær så snill, avliv skjemaveldet.

Bilde av Dhruv Patel (Flickr)

Fremtiden for kroppsnær teknologi

Fremtiden for «kroppsnær teknologi»

Til tross for at en pulsklokke med GPS fra Polar er det nærmeste jeg har kommet å anskaffe meg en dings som faller innenfor kategorien som Språkrådet foreslår vi skal kalle «kroppsnær teknologi» på norsk («wearable tech» på engelsk,) er dette teknologi med muligheter som jeg er veldig fascinert av.

Etter at Nike nå mer eller mindre har bekreftet at de avvikler sitt flaggskip-produkt innenfor denne kategorien for å fokusere mer på programvare skrev ReadWrite en kort artikkel om hvordan fremtiden for denne typer dingser kan se ut. Her spår de, uten å ta helt store sjanser, at «glorifiserte pedometer» er døden nær. Dette er dingsene som virkelig gjorde kroppsnær teknologi til allmenneie, og også her til lands skal du ikke lete lenge for å finne et håndledd som prydes av en variant fra enten Fitbit, Jawbone, Nike eller en av de mange andre produsentene av slike skrittellere.

Et poeng i artikkelen som fikk meg til å rynke på øyenbrynet var delen som antydet at kroppsnære dingser er overflødige fordi telefonen uansett kan holde rede på det meste:

Simple wristbands with accelerometers, like the FuelBand, Jawbone Up, and Fitbit, simply aren’t going to cut it going forward—especially when our phones can do most of what they do already. Flurry CEO Simon Khalaf likes to point out that we spend most of the day with our phones anyway, making them «the ultimate wearable device.»

For meg personlig blir dette som å sammenligne epler og lakrisbåter. Selv om telefonen kanskje har kapasitet og mulighet til å holde rede på din aktivitet, på lik linje med for eksempel et FuelBand, så vil betinger jo dette at du faktisk må ha telefonen på deg til en hver tid. Det er mulig jeg befinner meg i en minoritetsgruppe, men å kaste telefonen ut av lomma og på et bord eller lignende er alltid det første jeg gjør når jeg ankommer enten jobb, hjemme eller andre plasser. Og min kjære iPhone 5 kan også bare glemme å få bli med på  løpetur – Selv om det kanskje er en vanesak syns jeg den er alt for stor og klumpete til å ha i lomma eller på armen når jeg skal løpe. Pulsklokken min fra Polar er for eksempel akkurat innenfor, selv om den med fordel kunne vært enda litt mindre.

For min del er derfor gitt at neste generasjons duppeditt innenfor kroppsnær teknologi-kategorien må være liten, lett og ikke til besvær under noen omstendigheter for at jeg skal være villig til å bruke penger på den. For hele poenget med dette fenomenet, som også henger delvis sammen med «quantified self»-bevegelsen, er jo at en skal bruke den til enhver tid for å få et så fullstendig datasett som mulig.

Når det gjelder hvilke funksjoner disse kan og burde ha, er mulighetene nesten uendelige, og visjonen for den ultimate dingsen vil nødvendigvis variere stort fra person til person. For min del ser ønskelisten slik ut:

  • Den må ha innebygd GPS, slik at den kan holde styr på løpe- og sykkelturene mine uten at jeg må ha telefonen med meg.
  • Pulsen min må måles, for eksempel ved at tingen kobles til et pulsbånd, slik at jeg kan droppe pulsklokken helt. Ideelt sett skulle duppeditten kunne måle og logge pulsen min til enhver tid. Endringer i hvilepuls over tid er både en indikator på fysisk form, og kan være en varsellampe for negative helseendringer.
  • Aktivitetsnivået mitt gjennom dagen må måles på en grei måte, slik at jeg enkelt kan se hvor aktiv eller lite aktiv jeg har hvert i løpet av en dag. Dette er jo hensikten til dagens dingser, men aktivitet må gjerne måles på en bedre og mer pålitelig måte enn bare gjennom en pedometerfunksjon.
  • Søvn må kunne overvåkes og «måles» på en god måte.

Dette er nok funksjoner som er fullt mulig å implementere i neste generasjon av kroppsnær teknologi, men det hele vil stå og falle på hvordan informasjonen behandles og presenteres. For at jeg som person skal ha noe nytte av dette må det selvfølgelig enkelt synkroniseres opp mot en app og / eller en webtjeneste.

Videre må informasjonen analyseres og presenteres på en måte som gir den mening for meg. Det har for eksempel ingen hensikt å holde oversikt over hvordan jeg sover hver natt om det bare presenteres en graf som viser hvor mye jeg har rørt på meg i løpet av natten. Informasjonen må gis kontekst og formidles på en måte som gir mening for brukeren. For eksempel kan det ved siden av flotte grafer gis enkel og forståelig informasjon om hvordan jeg har sovet en natt, sammenlignet med tidligere netter, samt forslag til hvordan jeg kan sove bedre. For eksempel kan mine data vise at jeg jevnt over sover bedre, og våkner på mer gunstige tidspunkt i forhold til mine søvnsykluser dersom jeg legger meg en time senere eller tidligere enn jeg gjorde i natt.

Det samme gjelder aktivitetsinformasjonen som logges. Det er viktig at denne formidles på en måte som gjør både gjør brukeren klar over forskjellene mellom dagene, og betydningen av dette. Eksempelvis kan det gis positiv bekreftelse de dagene aktivitetsnivået ligger over anbefalt nivå, samt informasjon om helsegevinstene dette medfører. Slikt liker alle.

Og om mer avanserte helsedata logges, som for eksempel nevnte hvilepuls og kanskje enda mer relevant informasjon, vil dette bli enda viktigere. For en gjennomsnittlig person vil ikke det at hvilepulsen din så og så mye være av særlig interesse. Kontekst blir igjen viktig, og det kan som nevnt brukes som en indikator på fysisk form som presenteres til brukeren på en enkel og forståelig måte, som igjen da kan bli et viktig motivasjonsmiddel på veien mot bedre form.

Akkurat hva som kommer er det ingen som vet i dag, men at mulighetene er mange er det ingen tvil om. Jeg tror likevel at dette kappløpet mot markedsdominans ikke nødvendigvis vil bli avgjort av hvem som har den beste og mest avanserte teknologien; her er det hvordan informasjonen som samles blir behandlet, analysert og presentert til brukeren som vil være den avgjørende faktoren. Det er allerede avslørt at Apple i neste utgave av iOS vil lansere en ny app med navnet «Healtbook,» så det blir spennende å se om dette er Apple sitt første skritt mot dominans innenfor denne kategorien, eller om det finnes innovative selskaper som klare å håndtere dette bedre enn Apple.

Bilde av Ramsey Mohsen (Flickr)

Sosiale medier

Sosiale medier som innholdskuratorer

Helt siden sosiale medier for alvor gjorde seg relevante har kurator-rollen vært en av de viktigste funksjonsområdene for de aller fleste av disse tjenestene. Kjerneideen bak noen av de tidlige populære sosiale nettjenestene som digg.com og del.icio.us, som absolutt var med og satte standarden for det som vi i dag kjenner som sosiale medier, var å gjøre utnytte brukermassens samlede kunnskaper for å kunne gi den individuelle brukeren bedre anbefalinger om nyttig og relevant innhold, det være seg nyheter, morsomme videoer eller animerte kattebilder.

I dag er begrepet «content marketing,» eller innholdsmarkedsføring om vi skal holde oss til norsk, mer relevant enn noen gang. Den viktigste årsaken til dette er selvfølgelig at mange av de store aktørene innenfor sosiale medier ønsker å påta seg rollen som brukerens viktigste kurator for innhold. Og ettersom nettbruken vår i stadig større grad sentreres rundt disse tjenestene blir det dermed viktigere å produsere innhold som er «distribusjonsvennlig» i disse kanalene for å vinne kampen om brukerne (les: potensielle kunder) sin oppmerksomhet på nett.

Facebook, Twitter og LinkedIn, som er tre av de ledende aktørene i den vestlige verden innenfor tradisjonelle sosiale medier, har alle denne kuratorrollen som en av sine viktigste funksjoner. Akkurat hvorfor de vil inneha denne rollen er irrelevant for det jeg ønsker å diskutere her, så det vil jeg ikke utdype nærmere nå. I stedet ønsker jeg å se hvordan de løser rollen, og hvorfor jeg mener det må finnes bedre måter å finne interessant og relevant innhold på nett.

Facebook og LinkedIn sine modeller rundt dette er relativt like. Du forteller hvem som er dine venner og bekjente, samt hva dine interesser er gjennom å «like» sider og bli med i grupper eller tilsvarende. Tjenesten genererer så en personlig nyhetsstrøm som kontinuerlig oppdateres for deg basert på dette og superhemmelige algoritmer som blant annet både tar høyde for hva du har respondert på tidligere, og hva som er populært innenfor ditt nettverk. Twitter følger også delvis samme modell, men forskjellen er her at du har full kontroll over din egen nyhetsstrøm basert på hvem du velger å følge. I tillegg er det også gode muligheter for å skape emnebaserte strømmer utenom dette ved å lage lister, som er en glimrende funksjon som Twitter selv dessverre ikke fremhever nok (men med en app som for eksempel Tweetbot får en virkelig utnyttet dette fullt ut.) Personlig foretrekker jeg Twitter som kilde for innhold på grunn av den fullstendige kontrollen og listefunksjonaliteten.

Et problem med denne modellen er da at det i starten krever mye innsats for å skape en nyhetsstrøm som både har substans og er skreddersydd for deg, ettersom du må både bygge et nettverk og eksplisitt uttrykke hva du interesserer deg for gjennom å like og lignende. Hos Facebook og LinkedIn reduseres barrierene noe ettersom nettverksfunksjonaliteten er det aller viktigste funksjonsområdet, mens hos Twitter er barrieren desto større ettersom du er mer eller mindre avhengig av å selv gjøre hele jobben med å lete frem brukere som er interessante for deg for at tjenesten skal ha noen verdi. Sluttresultatet er imidlertid desto mer tilfredsstillende, fordi du ender opp med en eller flere informasjonsstrømmer som er skreddersydd for dine interesser, i motsetning til alternativet hos Facebook som i hovedsak sentrerer rundt årets kandidater til Lano-barnet, siste nytt om dine gamle klassekamerater og -venninners treningsøkter og lignende.

Det andre problemet jeg personlig opplever med sosiale media som nyhet- og innholdskilde er siloeffekten. På grunn av det faktum at strømmene er basert på mine uttrykte interesser og hvem jeg selv velger å følge. Sistnevnte er igjen også gjerne et resultat av mine interesser, og det oppstår med det en slags selvbekreftende effekt som fører til at strømmen blir en silo hvor de samme temaene, de samme nyhetene og de samme kildene alltid flyter til overflaten. Dette er nærmest uunngåelig når en selv står helt og holdent ansvarlig for å samle «kildene» til strømmen, som i tilfellet med Twitter.

Som selvutnevnt idéjeger ønsker jeg selvfølgelig å finne en løsning på dette. Et slags kompromiss mellom den overordnende makten over min egen informasjon- og nyhetsstrøm og nye impulser utenfra. Det produseres alt for mye godt innhold til at jeg skal begrense meg til noen få, bestemte kilder, men samtidig har jeg alt for lite tid til å vade gjennom innhold jeg ikke finner interessant. Jeg har sett på alternativer som Flipboard (app) og nye digg.com, men vender alltid tilbake til Twitter fordi de ikke gir den rette balansen mellom kontroll og nye impulser, eller fordi jeg føler at de selv fremstår som siloer som bare gir meg innhold fra et begrenset antall kilder.

Så hva er løsningen? Det kan godt være den allerede eksisterer der ute et sted, men jeg har ikke funnet den per i dag. Og kanskje er dette  problemer som bare jeg har, som skyldes feil bruk av de verktøyene som allerede eksisterer. Alt jeg vet er at jeg har ikke funnet den gode løsningen som fungerer for meg, som på en enkel og elegant måte klarer å kombinere å gi meg kontroll over min nyhetsstrøm samtidig som jeg får forslag om mulige ting som kan være av interesse for meg, til tross for at de ligger utenfor min silo. Med så mye data som genereres i dag burde det være mulig å lage en god løsning for dette, men basert på mine egne erfaringer rundt dette er ingen som har klart å lage den ideelle tjenesten per nå. I tillegg burde inngangsbarrierene være lave, mye lavere enn for eksempel hos Twitter hvor jeg har brukt (og fremdeles bruker) mye tid for å tilpasse min strøm. Slik jeg ser det er dette et problem Twitter å løse på en bedre måte enn de klarer i dag, om de skal ha fortsatt vekst. Og til tross for at de er veletablerte på markedet i dag tror jeg på ingen måte at de ikke kan henvises til sidelinjen dersom det dukker opp en aktør som løser dette problemet på en bedre måte, i kombinasjon med bedre løsninger for oppdagelse av nytt, personlig relevant innhold for brukeren. Historien er tross alt full av forhenværende giganter som har blitt gjort irrelevante av disruptive ideer.

Ellers er jeg selvfølgelig åpen for innspill til eventuelle tjenester som jeg kan ha gått glipp av, så ikke vær beskjeden og legg gjerne igjen en kommentar om du har innspill.

Motivasjon og hygienefaktorer

Om jobbtilfredshet, motivasjons- og hygienefaktorer

Når jeg for første gang leste om Herzbergs teori om motivasjon og hygiene husker jeg at jeg tenkte at dette var en åpenbaring. Jeg var instinktivt enig, og det hjalp meg til å forstå noe på en helt ny måte fordi det lot meg se noe fra et annet perspektiv enn hva jeg tidligere hadde brukt. Jeg tenkte at dette er innsikt, dette er noe alle burde vite og alltid ha i tankene. Også glemte jeg det, før jeg tilfeldigvis kom over teorien på nytt for ikke så lenge siden. Så i et forsøk på å gjøre meg selv enda mer bevisst på denne innsikten, og fordi jeg fremdeles mener at dette er noe alle har nytte av å vite, handler dette innlegget om Herzbergs motivasjonsteori, og da først og fremst dikotomien mellom hygiene- og motivasjonsfaktorer.

Kort fortalt så postulerer Herzberg med sin teori at tilfredshet og mistilfredshet på arbeidsplassen defineres av forskjellige, separate typer faktorer. Med andre ord så sier teorien at det er noen ting fører til at du blir fornøyd med jobben din, mens det er helt andre ting igjen som gjør at du er misfordnøyd med jobben. På grunn av denne inndelingen mellom to separate typer faktorer som virker på forskjellige måter kalles teorien også gjerne to-faktor teorien.

Det å forstå og være bevisst på dette er viktig, for både ledere og for alle oss andre. For ledere gir det en klar indikasjon på hva de burde gjøre for å minimere misnøye og maksimere tilfredsheten blant sine ansatte, mens det for arbeidstakere gir innsikt i hva som gjør at en kanskje ikke er helt fornøyd med jobben i dag, og hva en burde strekke seg etter for å virkelig trives. Og åpenbaringen er da at disse to tingene faktisk kan være uavhengige av hverandre, og at å bare fokusere på det en er misfornøyd med ikke nødvendigvis fører til at en blir fornøyd.

Som overskriften avslører deler Herzberg faktortypene inn i to kategorier som han kaller motivasjonsfaktorer og hygienefaktorer. Motivasjonsfaktorene relaterer seg til hva en faktisk gjør på jobben, og leder til tilfredshet gjennom å oppfylle behov for (mål-) oppnåelse, selvrealisering og følelsen av å være viktig og bety noe. Men dersom ikke disse faktorene er tilstede, så er det ifølge teorien ikke dermed sagt at en er misfornøyd med tilværelsen. Misnøyen skapes som et resultat av hygienefaktorene, som kan være for eksempel (for lav) lønn, vanskelige arbeidsforhold og dårlig utstyr.

Å være bevisst på dette har mange fordeler, fordi det lar en vurdere sin egen situasjon på en mye mer konstruktiv måte, og jeg er overbevisst om at å bruke dette aktivt til å evaluere sin egen jobbsituasjon fra tid til annen vil hjelpe mange til en bedre hverdag. Også de som ikke nødvendigvis er misfornøyd med jobben sin, fordi det da gir en klar indikasjon på hva en burde fokusere på for å øke tilfredsheten med sin egen situasjon. Og er du misfornøyd, så kan du lettere identifisere hvordan, og forsøke å gjøre endringer.

Dette gjelder selvfølgelig også for alle som sitter i lederstillinger, hvor dette burde være allmennkunnskap. I medarbeidersamtaler burde både motivasjonsfaktorene og hygienefaktorene diskuteres og evalueres hver for seg, fremfor bare et generelt punkt om eventuell misnøye. Min erfaring rundt dette er at mange er flinke til å belyse begge sider, men kanskje uten helt å være bevisst for distinksjonen, og da mener jeg en bevisstgjøring kan være med på å gjøre arbeidsplassen mer fornøyelig for de ansatte på alle måter. Og i en tid hvor kampen om talentene og de beste ressursene kontinuerlig tilspisses er det viktigere enn noen gang.

Bilde av TempusVolat (Flickr)

En ny start

Første innlegg

I det jeg skriver dette er det mer eller mindre akkurat ni år siden jeg registrerte lars-christian.com og bestemte for å lage min egen, personlige nettside. Den gang var jeg enda tenåring og hadde store planer om å erobre verden. Tanken bak nettsiden var å dokumentere og dele fremgangen min på akkurat det området med alle som måtte være interessert i å lese om hvordan det gikk til.

Mye har skjedd siden den gang. Jeg er mange erfaringer rikere, og selv om jeg fremdeles ikke kan påberope meg å ha erobret verden enn så lenge (kan med stolthet bekrefte at det ikke er på grunn av manglende forsøk) er denne nettsiden er akkurat nå like innholdsløs som den dagen for ni år tilbake. Hovedårsaken til det er at jeg for en tid tilbake bestemte at dette skal være en side hvor jeg presenter meg selv på norsk, og ikke engelsk som tidligere var mitt prefererte språk i all kommunikasjon på internettet, og da valgte å fjerne alt innholdet jeg tidligere hadde produsert her.

Tanken var da å begrense nettsiden til å være lite mer enn et digitalt visittkort, men det har jeg nå bestemt meg for å gjøre om på. Kanskje er det et innfall som ender med dette innlegget og lite mer, bare tiden vil vise. Men det jeg vet er at å skrive er terapi, og å formulere tanker i skriftlig form er en øvelse alle kan tjene på. Det øker engasjementet rundt det en velger å skrive om, fører til bedre og mer gjennomtenkte meninger, og kan i visse tilfeller til og med føre til diskusjon og debatt, som i det store og det hele er positivt.

Men å mene noe er selvfølgelig også skummelt, og for min del ikke minst når en velger å mene noe på norsk. Da blir det plutselig mye mer personlig enn når man kan gjemme seg i den store og umanøvrerlige av engelsk-språklige meninger. Hva om noen er uenig med hva jeg sier? Hva om noen jeg kjenner leser det og synes det jeg sa er bare tull? Hva om jeg sier noe som er riv ruskende galt, og atpåtil sier det med en hel haug av skrivefeil? Litt skummelt, altså. Men man lever tross alt bare én gang, og jeg velger nå å overse mine frykter og stille meg lagelig til for hugg med å heretter mene noe om noe, og dele meningene med alle og enhver som måtte være interessert her.

Før jeg avslutter denne introduksjonen er det kanskje nærliggende å nevne med noen ord akkurat hva jeg tenker å mene noe om. Vel, når det gjelder det velger jeg å ikke legge for mange restriksjoner, da jeg har meninger om så meget og så mangt. Som utdannet økonom er jeg relativt opptatt av økonomi og finans, og spesielt hvordan dette knytter seg til innovasjon og teknologi, så jeg vil helt sikkert mene noe om ting innenfor disse temaene. Men misforstå meg riktig, det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil uttale meg om sesongavslutningen av True Detective, konserten The National skal på sommerens Øyafestival, eller frustrasjonen over å måtte vente i evigheter på George RR. Martins neste bok i serien A Song of Ice and Fire. Slike ting kommer jeg helt sikkert til å mene noe om.  Også planlegger jeg å dele lenker til det jeg anser som interessant lesestoff rundt om på nettet, litt inspirert av John Gruber som gjør det så mesterlig på sin Daring Fireball.

Så om dette hørtes ut som en interessant miks så kan du gjerne lagre siden som et bokmerke, om det faktisk er noen andre enn meg som gjør det i 2014, eller bare legge adressen på minne og sjekke innom fra tid til annen. Alternativt kan du også slå følge med meg på Twitter, så skal jeg sørge for å gi beskjed når det kommer nye innlegg.

Bilde av Tim Ebbs (Flickr)

Idéjeger